Denne posten ble først publisert for landevei.no.
Bratte fjell, hvite strender, svevende måker og blide syklister. Å ta med landeveissykkelen i Lofoten vil du ikke angre. Det er som en drøm.
Hvis æ visste, at æ skulle dø snart
– Sondre Justad, Riv i hjertet.
Hadde æ da vært fornøyd
Med måten jeg æ lev på
Vi står på Esso i Leknes. Det er friskt selv om solen skinner. Klokka er halv fire. Det lukter høst. Men jeg antar vi er heldige. Tross alt, på 68. breddegrad kunne det vært helt umulig å sykle når kalenderen viser vi er i oktober.
Foran meg står fem staute karer fra Lofoten Sykkelklubb. De ser ikke ut som de lar seg skremme av sju grader og frisk nordavind. I dag har gjengen invitert en søring på sykkeltur langs fjorden. Det kommer til å bli minner for livet.
Kulda rushe
– Sondre Justad, Tett inntil meg.
Det evige stresset
Daga som ikke betyr nå
Full av mørket
De evige gjespet
Sju lag av klær
Solbrillerunden, kaller klubbens leder Johnny Strømnes dagens trasé. Den typiske treningsrunden for klubbens ivrigste. Det høres jo solfylt og deilig ut, men mens jeg hutrer så vet jeg ikke om jeg helt tror på at det blir det.
Dagens gjeng består av Fredrik, Ketil, Sigve, og Stener. Vi mangler en. Sistemann er Leif Richard. Vi plukker han opp på Leknes Brannstasjon og setter i gang.
Første utfordring kommer etter få kilometer. Einangen er 1,3 km med seks prosent. En typisk intervalbakke, sier de. Men i dag går det rolig og humøret er på topp. Ikke så rart, nå kommer varmen til kroppen. Det er nydelig.
Naturen har kledd seg i sine vakreste farger. I det vi klatrer får vi raskt utsikt utover Leknes og fjorden. Jeg vet ikke om det er idyllen eller pulsøkningen i bakken, men varmt blod begynner å utbre seg i kroppen. Dette er magisk, og vi har så vidt begynt turen. Uvirkelig magisk.
Æ drømme om oss to på reise
– Sondre Justad, Fanga i en drømt.
Fri og oppslukt av kvarandre
Langt, langt, borte fra alt og alle
I en anna finare, enklare verkelighet
Jeg er eneste som tar bilder. Jeg antar gutta er godt vandt med skuet, eller så har de ikke samme behov for å dele skjønnheten med omverdenen på Instagram.
Det er kanskje forståelig. Etter en lang sommer med intens turisme er det bare de djerveste asiaterne som våger seg så langt nord på denne tiden av året.
Det er kanskje ikke behov for å friste flere til øyene nå som det endelig er blitt roligere tider. Men hadde turistene vist hva de gikk glipp av hadde det vært fulle rorbuer og hotell også nå på høsten.
Vi setter utfor og slynger oss langs havkanten. Vi er kun meter fra sjøvannet, og vinden slynger oss fra side til side. Men ingen landkrabbe slenges til sjøs. Jeg ser at dette er de vandt med.
Jeg kan ærlig innrømme at jeg hadde vært bekymret for å sykle med en tilfeldig sykkelgjeng fra Østlandet i denne vinden. Disse gutta har ingen problemer med å ligge skrått sidelengs mot vinden og samtidig holde praten gående. Ketil forteller at han er fisker. Da tåler han nok både vagging og vindkast.
Bølgene slår i land. Om Lofotgjengen har kontroll eller ei, det er såpass smalt at det skader ikke at det nærmest er bilfritt i det vi surfer langs fjellsidene.
Klokka er bare fem, men det begynner å bli mørkere. Solen gjemmer seg bak det stupbratte fjellene som reiser seg rett fra sjøen, men de gangene veien fører oss utover oddene kommer vekselsvis deilige solgløtt tilbake.
Fjellformasjonene danner dalfører som leder vinden inn i korridorer og vi veksler mellom 10 sekundmeter motvind og medvind. Sigve og Johnny banker på i front og vi passerer Justad.
– Er Sondre Justad herifra, spør jeg litt ironisk rytteren på min høyre side.
Det er Stener. Jeg tenkte bare stedsnavnet og artistnavnet var en tilfeldig likhet.
– Ja, svarer han. Han er herifra.
Jeg blir litt flau, dette burde jeg sikkert vist. Men Stener forteller meg ingenting om at han er gudfaren til Sondre. Det får jeg først vite av Johnny senere.
Jeg nyter dette. Jeg nyter å sykle i så flotte omgivelser med disse lofotværingene.
Æ vil vær til stede
– Sondre Justad, Riv i hjertet.
Æ vil vær til stede
Æ veit det finns nå meir
Æ vil kjenne at æ lev
Kjenn at det riv i hjertet
Vi ankommer dagens endestasjon. Valberg Kirke ligger vis-a-vis fjell som går rett i havet og kritthvite sandstrender.
– Mor mi bur hær, ho pleier å ta seg et bad førr gudstjenesta, forteller Johnny.
Jeg ser det for meg. Jeg må le, nordlendinger er ikke så voldsomt selvhøytidelige. Skulle like å se noen ankomme gudstjeneste i badetøy i Oslo. Vi er kanskje litt mer fine på det. Vel, kanskje moren til Johnny skifter til tørt først, men likevel. De er litt mindre pretensiøse. Det er en god ting.
Kaffestopp virker heller ikke som en typisk ting her ute, sikkert fornuftig om man ikke skal fryse ihjel. Svette undertrøyer og nordavind er ingen lur kombo om man ikke vil ha noen dager fri fra jobb. Men ett par bilder rekker vi. Slike øyeblikk må foreviges.
Å paradis, slepp mæ inn
– Sondre Justad, Paradis.
Slipp mæ inn
Æ kjenn det brenn
Men det er ikke nok, æ treng en eksplosjon
Leif Richard og Ketil tjuvstarter hjemturen. Johnny og jeg leder an resten av gjengen. Jeg spøker med Johnny når jeg sier:
– Har de to gått i brudd?
– Ja, virker sånn. Johnny smiler, ser på meg og girer opp på storeskiva.
Min lille spøk var tydeligvis nok til til å trigge Johnny. Farten går opp, pulsen går opp, men vi tar innpå.
Halvannet minutt etter er vi igjen samlet, men Johnny går umiddelbart til med et kontraangrep.
– Race is on, tenker jeg.
Kjennes ut som vinden har snudd
– Sondre Justad, Ikke som de andre.
Uforklarlig blir æ modig
Og sårbar på samme tid
I medvinden er angrepene mange og helhjertete. Jeg angrer på at jeg har sluppet meg ned etter sesongen. Altså, det er jo viktig å koble av litt etter sesongen, men det blir nå tøffere å tette lukene.
Men jeg blir med på leken. Jeg klarer å pushe de lokale heltene litt også, men det blir også stadig tøffere å tette lukene.
Vi suser tilbake gjennom Justad. Jeg henter inn Johnny, og ser for meg hvilken sang han har i tankene.
Aldri før så plaga, kjent så tydelig konsekvense
– Sondre Justad, Det e over.
Det var mitt eget valg, va det det her æ ville?
Det va mitt eget valg og nu må æ forhold mæ til deg
Æ mista helt taket
Æ begynn å forstå ka æ har gjort
Det e ingen vei tilbake
Det e over. Det e over. Det e o-over.
Vi samles i krysset mellom riksvei 815 og 817. Humøret er godt. Vi smiler og ler. Noen puster tyngre enn andre. Men det tar ikke lang tid før leken er i gang igjen.
Fiskeren Ketil spretter ifra i det vi har syklet 65 km. For første gang etter Einangen begynner vi igjen å klatre. Opp mot Hagskaret er det halvannen kilometer med sju prosent. Jeg tar opp jakten på fiskeren.
Jeg antar Ketil liker seg best i sjøluft, men han holder et bra trøkk i det som stadig blir friskere fjelluft.
Jeg tar han omsider igjen, resten av gjengen har måtte gi en luke. Men jeg aner ikke hva jeg egentlig har lagt ut på. Hvor lang er egentlig denne bakken? 800 meter til rasteplass. Er det så langt til toppen?
Æ e redd for det e tomt
– Sondre Justad, Gjør det igjen.
For at æ står ved veis ende
Redd for at æ stoppa opp
Og ikke har livets rett
Men æ ha vært har før,
blitt så god på gløm
Så æ gjør det igjen
Og det man gjør mange ganger blir man god på. Jeg skimter etter toppen og endelig ser landskapet ut til å flate ut. Ja, der er toppen. Trøkket holdt helt opp. Når jeg innhenter pusten og tåkesynet klarner ser jeg utover mot Leknes. Det er litt av en sikt for en Follo-gutt.
Snart er vi alle oppe og latteren og røverhistoriene begynner raskt. Jeg må minne de lokale på at det neppe lønner seg at vi står her på bakketoppen. Det er en frisk bris, vi er svette og nå er solen kort unna hviletiden.
Det tar ikke lang tid for rytterne kaster seg nedover mot Leknes. Noen av dem sitter på ramma. Andre tråkker for harde livet. Jeg faller av. Jeg er mest opptatt over å suge inn synsinntrykkene disse siste kilometerne tilbake til Leknes.
Solen står opp igjen i morgen, og da kan de lokale på nytt nyte landskapet. De er heldige. Sykling i Lofoten er magisk.
Men den 7.desember er det slutt. Da er solen borte resten av året. De får de trøste seg med Nordlys. Lofoten er uvirkelig vakkert. En sann drøm.
En perfekt sommerdag hjemme i nord
– Sondre Justad, Fanga i en drøm.
Æ gjør vann til vin, lite til stort, æ gjør feig til modig
Å blir den beste i landet på gjøm
Unnskyld mæ, men æ e fanga i en drøm