For en natt. Ord blir fattige.
Det er noe ubeskrivelig vakkert med galskapen av å sykle opp og ned samme bakke så mange ganger man klarer. Det følelsesspekteret man møter i gjennom tosifrede timer på sykkelen er vanskelig å sette ord på.
LES FØRST: Prolog Hope Challenge
Før påmelding er det lett å finne unnskyldninger på hvorfor man ikke skal delta. Kanskje lar man seg like vel friste av utfordringen. Når det nærmer seg og man begynner å studere hva man skal ut på kan det virke overveldende. Da er det er lett å bli motløs. Igjen er det lett hoppe av lasset selv før man har startet. Halve jobben å stille til start.
I timene før start vokser spenningen. Lettelsen av å komme i gang er neste følelse. Man må starte rolig. Gjør man det blir de første rundene behagelige og endelig føles utfordringen overkommelig. Troen på at dette kan lykkes vokser.
De første rundene går som en lek. Så passerer man timen og første tegn til slitsomheten kommer. Tvilen kan lett melde seg for man forstår at dette blir langt. Det er en tålmodighetsprøve.
LES OGSÅ: Norgesrekord i Hope Challenge 2018
Så finner man en god flyt og det går igjen bra – en stund. Nye nedturer blir etterfulgt av stadig kortere oppturer. På den ene siden begynner det å blir fristende å gi seg. Beina verker og motivasjonen glipper. Men klarer man å pushe videre kommer igjen oppturen. Det går fremover. Det her er mulig.
Man innser at det blir en kamp mot seg selv. Det blir et slit, men man kan klare det. De fleste vil også klare det om de ikke gir seg, men tar tiden til hjelp. Spise, drikke og smile. Er man positiv så varer de korte oppturene lengst mulig.
Halvveis føler man gjerne at man har syklet evig. Da kommer gjerne tankene om at det er evig langt igjen. Men deler man opp distansen så er det lettere å finne motivasjonen og følelsen av at det går fremover. Følelsen av progresjon. For om man kjenner det eller ei, er man i en prossess. En mental reise. Dette er karakterbygging. For hver runde og for hvert et tråkk så flytter man sine grenser. Komfortsonene utvides. Man utvikler seg.
Det svinger, men de tålmodige kommer stadig nærmere målstreken.
I de tyngste periodene kan man gjerne møte på nærmest eksistensielle kriser. Ja, faktisk, dype personlige kriser. Hvorfor gjør jeg dette? Hva er meningen? Hva er det som gjør at dette er så viktig for meg?
Det er i disse periodene jeg er så glad for at i Hope Challenge så sykler man for noe større enn seg selv. Man sykler for håpet. Håpet om frihet for alle. Vi samler inn penger til Hope for Justice, og disse pengene går uavkortet til det viktige arbeidet med å bekjempe moderne slaveri. Når vi vet at slaveriet er rundt oss, også i Norge, når vi vet at mange mennesker lever i fangenskap, når vi vet at mange mennesker frarøves friheten i tvangsarbeid, da får vi et annet perspektiv på vår lidelse under Hope Challenge. Vi sykler ikke kun for oss selv.
Vi som sykler har friheten. Vi har muligheten til å leve ut våre drømmer. Til å selvrealisere oss. Mange av de som sykler eller løper i Hope Challenge ønsker å utfordre seg selv. Men når man setter sin egenprestasjon i perspektiv, da får det hele en ekstra dimensjon. Å sykle for mer enn seg selv det skaper en enorm motivasjon.
I Hope Challenge blir man heiet frem av ivrige arrangører og tilskuere. Alle vil at du skal lykkes. Natten kan føles lang, men atmosfæren er unik og byr opp til et godt humør. Og holder man positiviteten oppe så nærmer man seg sakte, men sikkert, mål.
De siste rundene er magiske. Den siste uvirkelig. Alt slitet er snart slutt. Berg- og dalbanen skal snart avsluttes, og den nærmer seg klimaks. Du vil klare deg. Alle nedturene er over. Du kjempet deg gjennom. Du overvant styggen på ryggen.
Enhver som fullfører Hope Challenge får frysninger i det man passerer målstreken. Mange kjenner en klump i halsen, andre opplever en ren ekstase. Følelsen du får når du lykkes avhenger mye av hvilke kriser du har jobbet seg gjennom denne natten. Men tilfredstillelsen er ubeskrivelig.
Å takle utfordringer kan sammenlignes med å bestige fjell. I Hope Challenge bestiger vi ulike fjell ved å sykle eller løpe. Deltakerne kan velge å sykle like mange høydemeter som Galdhøpiggen (tilsvarer 21 runder), Mont Blanc (40 runder), Mount Everest (73 runder) eller 10.000 høydemeter over 82 runder og bevise vi at ingen fjell er for store. Kampen mot menneskehandel er en av de største globale utfordringene vi står overfor. Det moderne slaveri er et fjell som kan virke overveldende stort, men det er ikke umulig å overkomme.
Jeg tror at som i Hope Challenge så må vi tørre å melde oss på denne kampen. Vi må tørre å starte på ferden mot å stoppe slaveriet. Det vil komme oppturer og nedturer. Veien vil noen ganger føles lang, kanskje evig eller uoppnåelig. Men for hver handling vi gjør, for hvert lille steg, så nærmer vi oss mållinjen. Og målet er en verden der alle vokser opp fri for tvang, med friheten sikret.
LES OGSÅ: Verdensrekord på HRS 10.000
I årets Hope Challenge syklet jeg Galdhøpiggen. En senebetennelse gjorde at det var mitt fjell denne gangen. Ikke alle skal trenge å legge ut på de mest ekstreme aksjonene. Vi har alle våre muligheter, evner og oppgaver. Men vi må stå sammen.
Da jeg var ferdig syklet i Hope Challenge begynte på mange måter mine største øyeblikk denne natten. Jeg flyttet blikket fra hva meg selv og rettet fokus utover på å hjelpe de andre frem. Å heie, oppmuntre og støtte var morsomt. Å se gleden i øynene deres da de omsider nådde sine mål var ubeskrivelig. Å se de kjempe seg gjennom den lange natten, med kraftige tordenvær og regnskyll, det inspirerer også meg til å stå på for det jeg brenner for.
Slik som i Hope Challenge må vi stå sammen og hjelpe hverandre fremover. Jeg er overbevist om at kampen mot moderne slaveri er en utfordring vi kan overvinne.
Hope for Justice er godt i gang med kampen og jeg har selv sett at arbeidet bærer frukter. Det setter mennesker fri. Jeg er stolt over å støtte Hope for Justice i dette arbeidet. For jeg vet at står vi sammen så kan vi ikke bare bestige fjell – vi kan også flytte dem.
STØTT HOPE FOR JUSTICE: Hope Challenge sin innsamling på Facebook
Vil du støtte Hope for Justice med Vipps? Nummer: #138105