Min tante har nylig mistet livet. En tante jeg hadde et godt forhold til gikk fra oss i en alder av 56 år. Altfor ung. Livet er skjørt og selv om kreften hadde vært i kroppen hennes en liten stund kan livet endres så utrolig raskt. Fra å tilsynelatende være helt frisk til å være helt avmagret, utmattet og totalt sengeværende. Bare 2 år siden kreften først ble oppdaget. Så raskt kan livet endre seg.
Livet kan vende seg så raskt. Om det var nettopp ditt liv som ble snudd opp ned det kommende året, hva ville du huske? Vi mennesker er så travelt opptatt med å komme oss videre. Vi tar knapt en pust i bakken og nyter det som er her og nå. Det er alltid noe vi skal, og selv når vi når mål vi har satt oss så haster vi videre uten så mye som en liten feiring. For vi skal alltid bli bedre.
Travelheten er til å ta og føle på i dagens samfunn. Ikke skal vi kunne feire oss selv, i frykt for å virke selvopptatte og høye på oss selv.
I bakhodet hører vi: “Hvem tror du at du er?”
Vi er bekymret for hvordan vi tar oss ut og janteloven holder oss med føttene godt planet i bakken, og ofte drar den oss ned til søla står oss til knærne. I et samfunn som nekter oss å være fornøyde med oss selv er det naturligvis vanskelig å finne gleden i nuet.
Med min tantes bortgang har jeg selv tenkt på hvordan det måtte være å stå i hennes sko de siste ukene før hennes død. Hva så hun tilbake på i livet? Var hun fornøyd med de 56 årene hun fikk? 56 er ungt i Norge. I enkelte afrikanske land er det godt over gjennomsnittlig levealder. Det var mye hun enda kunne fått oppleve, men hun hadde tross alt et 10 år lengre liv enn en gjennomsnittlig sierraleoner. Ville jeg vært fornøyd med livet mitt? Hva har jeg fått utrettet? Hva skulle jeg oppnådd?
I en verden hvor du egentlig aldri aner hva som venter deg, vil det ikke da være noe dumskap i å jobbe hardt for noe du kanskje aldri får mulighet til å oppleve? I min situasjon som idrettsutøver kjenner jeg mange som er så innbitt på drømmen om å bli profesjonell at veien til målet nærmest blir et mareritt.
– “Alt skal bli bedre når jeg når målet mitt”
Det er godt å leve i håpet om en bedre fremtid. Det gjør at vi tør å være ambisiøse og ser nytten i å arbeide hardt. Frykten er at arbeidet mot målet tar fullstendig overhånd over nuet. Klarer vi å glede oss over de daglige små gledene?
Mange ser på veien mot målet som en strevsom og ubehagelig vei. Da kan livet føles tøft og om vi ikke når målet blir alt vi har jobbet for bortkastet tid i et allerede kort liv. Kan vi klare å se på veien som selve målet? Som idrettsutøver er det naturlig å ha langsiktige mål i enden av veien. Men om man klarer å finne lykke i reisen mot målet vil det gi deg suksess, uavhengig av om du når dit oppsatte mål. Veien blir ingen bortkastet og strevsom tid, men heller en positiv og berikende reise mot fremgang.
Det er aldri noen garanti for at vi vil nå våre mål, uansett hvor hardt vi arbeider for dem. Livet kan ta en brå vending, om det er sykdom, skader eller uhell. Nettopp derfor er det så avgjørende å sette pris på selve veien. Klarer vi å finne lykken der vi er, her og nå, vil vi også kunne se tilbake på livets vandring som positiv og verdifull.
Min oppfordring til deg er å tenke over din egen vei. Livet er for kort til å mistrives på ferden mot drømmen om en bedre fremtid. Klarer du å finne lykke i selve veien vil livet bli meningsfullt og givende, uavhengig om du når ditt oppsatte mål.
