Alene i huset i Belgia har det vært en stille og rolig uke. De første dagene var det deilig med ro og fred, mens de siste dagene har vært lange og kjedsomme. Jeg har riktignok ikke vært altfor mye i huset for det har blitt solide 800 km på sykkelen deriblant to ritt. Men etter turene er det stille.
På onsdag skrev jeg noen tanker om Belgia og mentaliteten her nede. Hvordan skal man takle de mentale utfordringene? Få med deg onsdagstemaet: SURVIVAL OF THE FITTEST
På onsdag var jeg på langtur og tenkte det ville være morsomt å sykle til Zeeland i Nederland. Jeg har vært her en gang før, men da var jeg nord for “Scheldefjorden” som går inn til Antwerpen. Schelde er vel strengt tatt en elv, men ser mer ut som en fjord, spør du meg. For å komme på sørsiden av Zeeland måtte jeg krysse elva i Antwerpen. Det var ikke bygget noen bro, men det var en interessant passasje over til andre siden. Ved å gå inn i et lite skur og ta heis ned 50 meter, kom du til en smal tunnel som strakk seg flere hundre meter og over på andre siden. Morsom innretning.
Jeg syklet videre, over den usynlig grensen (hadde det ikke vært for mobilkartet hadde jeg ikke visst at jeg krysset landegrenser). Og etter mangtallige kilometer på flate sletter i Zeeland (se bildet over) snudde jeg, syklet tilbake til Belgia, der jeg nok engang møtte på Eneco Tour i Sint-Gillis-Waas. Videre banket jeg sørover forbi Sint-Niklaas og fulgte kanalen forbi Boom og hjem til Vorselaar. En magisk tur på 187 km. Du ser den her på Strava.
På torsdag hadde jeg lyst å sykle ritt, men nærmeste ritt var i Hoeleden, Kortenaken, ca 50km unna. Uten bil kunne det bli utfordrende. Jeg lette etter overnattingsmuligheter for kvelden, men fant lite som var ledig uten å betale skjorta for det. Og siden rittet startet 18 kom det til å bli mørkt på vei hjem. Jeg var lenge usikker og hadde egentlig heller tenkt å sykle noen intervaller da jeg ombestemte meg, kastet meg rundt, pakket sekken og gønnet sørover. Jeg hadde ikke mer enn akkurat nok tid og rakk knapt å drikke på vei nedover.
Jeg ankom start 10 min før rittet startet og heldigvis fikk jeg startnummer, og lov til å starte. Litt kaotisk var det, men jeg ble mer eller mindre klar til start. Ikke lenge etter starten var jeg plutselig avgårde i en 10-manns-stor gruppe og jeg trodde vi skulle holde unna. Vi holdt unna i 65 km før feltet klarte å få kontakt. Jeg var kjørt og klarte ikke være med da en ny gruppe gikk på kontra. Jeg ble sittende i feltet da jeg oppdaget hva som var på vei. Tidenes uværsskyer på vei. Jeg som skulle helt hjem igjen begynte å lure på om jeg bare skulle bryte og stikke hjemover. Og jo nærmere skyene kom jo mer sikker ble jeg. Etter 72 stoppet jeg, leverte startnummer og hev meg på sykkelen hjemover. Rittet ble stoppet etter 80 km, så jeg mistet knapt noe av rittet. I en vanvittig sør-østavind gikk det lett i 45 km/t, problemet var bare at jeg skulle nordvest. Jeg snudde på rett vei og jobbet videre da dråpene begynte å dryppe. En bil stoppet og spurte om jeg ville sitte på, for det kommende været måtte jeg komme meg unna. En engel!
Jeg satt meg inn og hev sykkelen i baksetet og vi kjørte videre. Og da åpnet alle verdens sluser seg og det ble noe av det mest voldsomme uværet jeg har opplevd. Det rant elver over veien, og vind og torden gjorde det til et realt mareritt. Men jeg satt tørr og fin inne i bilen så ingen fare. Sjåføren, som var en fysioterapeut på vei hjem, bodde i Leuven. Hyggelig som han var kjørte han innom Aarschot så jeg slapp å sykle hele veien. Egentlig anbefalte han meg å ringe etter transport, men jeg er strengt tatt en nordmann så jeg var egentlig ikke bekymret for å sykle de siste 35 km hjem. Regnet roet seg også litt. Han satte meg av og nektet å ta betaling. For en flott fyr! (Ærlig talt hadde jeg litt lyst å sykle hele veien fra Hoeleden og hjem, men man kan nesten ikke si nei takk når noen spør pent om jeg trenger hjelp. Og så ille som det ble var det muligens litt uforsvarlig å sykle videre).
Fra Aarschot går det sykkelvei helt til Herentals, helt fri for trafikk. Første kilometerne var opplyst, men det stoppet ganske snart. Og når klokka var over 21, samt himmelen dekket av tunge, tunge regnskyer var det bekmørkt. Jeg hadde blinkende lys på sykkelen, men ikke lykt. Men som Bear Grylls sier: “Om 30 min slår nattsynet inn”, så jeg gønnet videre. Snart ble tordenværet også endel hissigere og veien ble stadig blitset opp. At lynet kom nærmere og nærmere var ikke videre kult. Det er vel egentlig ganske trygt å sykle i lyn, men jeg husker da lynet slo ned 10 meter fra oss da jeg syklet med en gjeng i Follo for et par år siden.
Jeg smøg meg fremover, og slapp elektrosjokk. Da jeg kom til Herentals og det var 6 km hjem kom regnet for alvor også hit. Veiene svømte over og knapt et menneske var ute i gatene. Men det var ikke lange biten igjen, så det var bare å tråkke på. 15 min senere var jeg i hus, mens utleieren, Bob, stod bekymret i døra for å se om alt hadde gått bra med meg. Og ja, alt gikk bra, men det var litt av en kveld!
De siste dagene bestod av en restitusjonsdag, en langtur og ritt i S-Gravenwezel (les om det her.) I skrivende stund er jeg ganske sliten både fysisk og mentalt, men det var godt å kjenne at beina fungerte bra forrige uke. Nå venter nye uker i Belgia og om formen fortsetter å komme så bør det kunne bli bra!
