I Belgia er sykling større enn fotball og det er nok også landet med flest aktive syklister. Det virker som nesten alle sykler, både de gamle og unge. I hvert tettsted har det blitt oppfostret toppsyklister og det finnes en lang tradisjon for å trene frem verdensmestere. I et land med flere sykkelkonkurranser mer enn hundre år gamle har det også fremtvunget seg en egen treningsfilosofi. Den er ganske så annerledes enn den moderne treningslæren som Olympiatoppen underbygger sine råd på. Mange aktive syklister her nede trener enda med den belgiske metoden.
Vi kaller det gjerne “gamlemetoden”, men den lever i beste velgående her nede. Det handler om at flest mulige kilometer i dagboka er det som gjør deg til en best mulig syklist. Det betyr flest mulig timer kombinert med høyest mulig snittfart. Ulving er den vanligste treningsformen og “rolige turer” har minst 32 km/t i snittfart. Gjerne 35 km/t+.
Joda, det er også tendenser til intervaller i mellom all bankingen, men det er ikke akkurat noen 4*10 min terskelintervaller her. Nei, intervallene er de naturlige spurtene over kneiker og broer. Man roer ikke farten i motbakke, men prøver heller å holde trøkket over toppen, selv om det betyr makspuls og syre. Dette gjøres i samtlige knauser på turen, om det blir 10-20 eller 30. Bakker skal man forsere så raskt som overhodet mulig.
Et annet viktig treningsprinsipp er spurter ut av svinger. Med så mange kniksige småveier og tettesteder som passeres blir det mange kryss og stopp. For å kunne klare å holde snittfart over 30 km/t er det avgjørende at man kommer så raskt som mulig opp i fart igjen. Derfor er det et standard kjøreprinsipp å akselerere hardt ut av svinger og kryss. Og disse blir det mange av.
I tillegg til de hurtige og seige turene kan du ikke la vind, regn eller dårlige klær stoppe deg. Du må bare bite tenna sammen og sykle de 200 km som står på planen. Ellers blir du ikke proff…
Belgisk sykkeltrening funket for Eddy Merckx, så da funker det vel for deg også…