I disse gode sommerdagene er det lite som slår en tur på stranda eller en gåtur på fjellet. Sola og varmen virker som en vitamininnsprøytning på befolkningen og vi er alle mer aktive enn normalt. Men hver ettermiddag er det en ting som trekker oss inn fra sola og bort i sofakroken – nemlig Tour de France.
Det virker som alle følger Kristoff, Edvald og co i deres tre uker lange kamp om heder og ære i verdens største sykkelritt. Knapt noe annet idrettsarrangement trekker like mange seere som det franske etapperittet. Arrangøren kan skryte på seg flere hundre millioner TV-tittere og hele 12 millioner tilskuere. Da er det ikke rart at er en konstant fest langs løypen.
Sykkelinteressen vokser vanvittig også i Norge. Bare for noen år siden var det en sjelden vare å se landeveissyklister langs veiene, mens det nå er hverdagskost. Antall aktive syklister er også i sterk økning. Fra 2006 til 2015 har det vært en tredobling av antall NM-deltakere for Menn Junior. I U-23 klassen var det hele 123 ryttere til start. Aldri før har det vært like mange unge satsende ryttere. Og alle har ett mål for øyet. Å bli god nok til å kunne sykle Le Tour de France.
Men hva er det som gjør at så mange søker blodsmak, svette, tårer, skrubbsår og utmattelse? Det er for mange et stort mysterium.
Kanskje har det noe med lidenskapen å gjøre. Tour de France er sprekket med historie og utrolige hendelser. Det er noe mytisk med rittet. Den utrolige naturen, den spennende franske kulturen, det unike konseptet og den elleville folkemassen. Vi ser til stadighet tilskuere som har campet i dagevis for å få et lite glimt av rytterne. Og de elsker det. Andre har brukt uker på å lage dekorasjoner langs veiene i håp om at TV-helikoptrene skal fange det opp. Rittet har historie tilbake til 1903 og har gjennom sine 112 år fått en elsket posisjon i de franske hjerter. Det frembringer dype følelser og et ekstremt engasjement. Det er en utrolig lidenskap knyttet til Touren.
Tour de France er en av verdens hardeste idrettskonkurranser og utøverne sliter seg halvt i hjel. Skal man vinne må man prestere på et skyhøyt nivå. Rytterne må flytte sine egne grenser gjennom det nesten 3500 kilometer lange rittet. I løpet av 21 etapper tvinges rytterne til å tyne kroppen og se hva de maksimalt kan klare. Utholdenhetsidrett utfordrer utøvernes fysiske kapasitet. Det er fascinerende å se hva kroppen er i stand til. Kanskje dette også er en av grunnene til den store veksten av satsende utøvere.
Sist, men ikke minst tror jeg mange unge blir betatt av hvordan rytterne heies frem som soldater på vei hjem fra en krigsseier. Syklistene blir nært hyllet som guder i det de sliter seg opp milevis lange fjellveier som går langt opp mot himmelen. Eller når de brekker seg opp stupbratte kneiker med en vanvittig kraft. For ikke å nevne når de spurter skulder mot skulder som gladiatorer for å komme først over mållinjen. Rytterne virker umenneskelig sterke, uredde og djerve. Det kunne vært skrevet sagaer om hver og en av disse krigerne som heller ikke lar velt og sår stoppe dem. Det er noe magisk over dem, noe eventyrlig. I et land der legendene har stått sterkt og Askeladden er en elsket figur er det ikke overraskende at mange unge ønsker å søke lykken som proffsyklist.
Jeg er en av de mange unge som beundrer rytterne i Tour de France og ofrer alt for å selv bli en av dem. Lidenskapen rundt sykkelløpet, overvinnelsen mot sin egen smerte, mens man blir heiet frem som helter. Det er noe unikt og fascinerende jeg bare må prøve. Jeg som mange andre vil fortsette å drømme om en gang å sykle le Tour de France.