På mandag flyttet jeg med laget fra Shanghai til Wuxi, rundt 170 km vest fra leiligheten i Minhang, Shanghai. Etter å ha tilbrakt nesten 3 uker i storbyen har jeg lært trafikken å kjenne og etter hvert klarte jeg til og med å bli litt kjent i byen.
Første dagen jeg syklet her var jeg livredd og forventet kollisjon hver gang, men i alt kaoset og støyet er det tendenser til et system. Og følger du systemet er du safe – ganske safe i alle fall.
Når man sykler i en by med 24 millioner innbyggere kan man ikke forvente å ha veiene for seg selv. Her må det deles på beste måte, men det er ikke deling av den hyggelige sorten. Det er kamp om veien, eneste fornuftige er at ingen ønsker å krasje. Bilene sniker, tuter og bremser i siste liten. Innimellom alle bilene finner du mengder av el-mopeder og syklister, helt i sin egen verden, og de har aldri anerkjent ”Red light district.”. For dem er det kun ”green light.” Og vi må ikke glemme alle fotgjengerne som tror de er med i et TV-spill for de er hvert fall ikke redde for livet sitt. Ofte går de rett ut i veien uten å se seg for og stopper ikke før de hører signalhorn, eller mitt indianer-skrik. Mitt signal funker fjell. Kanskje ikke så rart, hvem vil vel krysse veien når en galning er på vei?
Inne i Shanghai er bilene heldige om de klarer å holde snittfart på 40 km/t. Ikke fordi de kjører forsiktig og pent, men heller fordi hver kjøretur, om det er til nærmeste T-bane stasjon eller til sentrum, består av hundrevis av korte stopp. Lyskryssene og medtrafikantene gjør at trafikkflyt ikke finnes i byen. Som syklister har vi derimot mulighet til å være fargeblinde, og skal vi få trent noe må vi gå for gamblingen. Jo flere timer i gatene, jo lysere blir rødfargen. Foruten noen av de største kryssene ser vi kun oransje. (Se video for å oppleve et par minutter av syklingen i Shanghai!)
Noen ganger er det fristende å skru av fornuften og se på trafikken som et spill, der målet er å komme seg raskest frem i trafikken. Et spill der surfing på bilene (ligge i dragsuget), hoppe opp og ned på fortau og sykle sikk-sakk mellom gående, mopeder, biler, busser og løsbikkjer. Altså super trening til verdensmesterskapet for sykkelbud (som faktisk er et årlig arrangement).
Når man skal bytte ut lek og idioti med respekt for livet og dødsfrykt må man lete etter mindre folksomme veier, og faktisk så finnes det. Men det er ikke rett rundt hjørnet, slik som i Oslo. Nei, du må minst sette av en god halvannentime for å komme til veier hvor du kan sykle flere kilometer uten å bli hindret av lyskryss og øvrig trafikk. Noen av intervalløktene har jeg syklet på et industriområde i en 7km lang rundløype, med lite hindringer. Ganske ok, men som alle andre veier i byen – paddeflatt. De eneste stigningene du finner her er over enkelte av elvene i byen, men når vår kineser foretrekker å ta den eneste lovlige veien med ferge i stedet for bilbroen, blir det ingen klatrer av meg så lenge jeg bor her.
Men for all del, blir du vant til trening i byen er det ikke altfor ille å trene her. Selvfølgelig foretrekker jeg norske veier, kanskje aller helst Lekre Follo, men vi mennesker er bra tilpasningsdyktige og etter noen uker i kaoset vegrer jeg meg ikke for å ta en treningstur, heller tvert om. Når det er sagt spørs det hvor sunt for lungene det er å trene i verdens største by, men bysmogen, det er en helt annen sak.
