Det overrasker meg ikke at mange i skimiljøet forteller om usunt vektfokus i idretten sin. Dette har syklingen slitt med i mange år allerede, og det er tvilsomt om det har blitt noe bedre. Med marginal gains blir detaljene stadig viktigere, selv om det mange ganger grenser over til sykelig.
Idretten som en gang skulle fremme folkehelse og sunnhet kan fort bli usunn og ødeleggende, spesielt for yngre, satsende utøvere.
Det er stort vektpress på toppnivå, men her får de beste rytterne oppfølging av leger og ernæringsfysiologer. I elite-, klubb- og aldersbestemte lag er det derimot lite kunnskap på området, men stor interesse for å følge eksempelet til de beste som tilsynelatende knapt har et ekstra gram fett på kroppen.
Jeg kjenner mange medsyklister som har gått på store smeller etter de ble fortalt de burde kvitte seg med noen kilo. Noen sliter fortsatt med det mange år etterpå. I enkelte lag ble også deler av frokosten tatt bort fra rytterne, selv om de skulle ut på 5-6 timer med hard sykling i fjellene.
Personlig har jeg fått mange kommentarer og bemerkninger på at jeg kunne slanket meg noen kilo. Jeg har kanskje aldri vært den mest skrapa syklisten, men sammenlignet med øvrig befolkning er jeg tynn. Få har nok visst at kommentarene har gjort at jeg selv har fått et anstrengt forhold til mat og min vekt i mange år.
Jeg har aldri bikket inn i en spiseforstyrrelse, men har periodevis telt kalorier. Å har oversikt over matinntak trenger forøvrig ikke å være galt. Det som derimot er galt er når jeg har fått dårlig samvittighet om jeg har spist litt mer enn jeg trengte fordi det var godt.
Jeg har stadig måtte rettferdiggjøre den kakebiten ovenfor meg selv ved at jeg akkurat har trent langt, eller skal trene enda mer i morgen.
Spising har periodevis vært negativt forbundet, og selv om jeg svært sjeldent har droppet måltider, har jeg ofte slitt med selvbildet mitt.
Dessverre kan vekt i mange tilfeller påvirke sykkelprestasjon, men når et stort kaloriunderskudd påvirker treningskvalitet og glede i livet har idretten jeg elsker noen ganger blitt usunn og negativ.
Det er først denne våren jeg har sluttet å bekymre meg for vekt og det ekstra kakestykket.
Takket være kjæresten min og min kristne tro på at jeg er god nok som jeg er, har jeg omsider sluttet å forbinde mat med noe anstrengende.
Jeg forsøker å få i meg nok vitaminer og grønnsaker, og jeg stopper å spise når jeg er forsynt. Viktigst av alt klarer jeg å sette pris på mat, og takke ja til dessert uten at jeg må rettferdiggjøre det ovenfor meg selv. Det har gjort at jeg føler meg bedre og sykler fortere.
Mitt mål er at vi slutter å fokusere så inderlig på marginal gains, kropp og vekt, men heller på de store viktige tingene, som god trening, nok søvn og restitusjon, gode relasjoner, mentalt overskudd, ikke minst glede i det vi gjør.
