Denne posten ble først skrevet for og publisert på procycling.no.
I disse dager, da Fotball-VM og Tour de France går hånd i hånd, er det fristende å trekke noen sammenligninger mellom de to verdensomspennende idrettene. Om vi ser bort i fra det store økonomiske spriket vier topputøverne fra begge idrettene mer eller mindre all sin tid på idretten. De er er idrettsmenn (og damer) på fulltid og får mye oppmerksomhet for store idrettsprestasjoner. Men de konkurrerer ofte om samme sponsorer og medias søkelys og det skytes ofte kommentarer fra utøver og fans mellom idrettene. For ikke alle vil akseptere at den andre sporten hylles høyere.
La oss diskutere ulike utsagn som vi ofte hører i sportsmiljøet når temaet «fotball og sykling» dukker opp.
La oss ta det første først. Fotballspillere er pingler. Et bilde av en blødende Laurents Ten Dam plassert ved siden av hylende Neymar sier mer enn tusen ord. Nederlenderen tok seg for med ansiktet først da han stupte over sykkelen i 60 km/t i utforkjøringen ned fra Col d’Agnes. Han reiste seg og fullførte den 168 km lange etappen med bandasje over hele fjeset. Brasilianeren derimot fikk et kakk i leggen. Han hylte som om han var døden nær og måtte bæres ut av banen på båre. Etter å ha blitt sprayet ned med is, klarte han å returnere til banen. Tilsynelatende uskadet når neste sjanse til å score bød seg, derimot haltende når dommeren var i nærheten.
Syklistene har et godt poeng her. De er noen hardhauser. I stedet for å legge seg ned, syte og hale ut tiden, forsøker de å komme seg raskt opp på sykkelen igjen uansett om bein er knukket og blodet fosser. Til mål skal man.
Til fotballspillernes forsvar er ikke alle like pinglete. Tidligere var fotball et spill for kraftkarer. Det kunne lett forveksles med rugby. Islenderne bærer den stolte, men fallende, tradisjonen videre. De er menn, ikke guttevalper. Synd sporten er infiltrert med små, tekniske sveklinger. Disse typene kommer ikke langt sykkelsporten.
Det er lite som forteller om en «gentemen’s agreement» i ballsporten. Her er det meste lov så lenge dommeren ikke ser det. Holding i trøyer, klyping, skittkasting, og andre tjuvtriks – dette er hverdagen til en kvalitetsmidtstopper. Får du spissen ut av fokus har du gjort en god jobb. Det er ikke så farlig om metoden er etisk forkastelig så lenge dommeren ikke ser det. Kanskje tas en ufin situasjon opp i mediene etterpå, men om du scorer vinnermålet i neste kamp er alt glemt. Skittent spill er en del av gamet.
Slik er det ikke i sykling. «Gentemen’s Agreement» står sterk og i en sport der dommerne nærmest er usynlige og det meste er opptil rytterne selv. Da er det også helt avgjørende at det er en gjennomgående enhet i feltet om hva som er rett og galt. Det finnes eksempler på at ryttere bryter denne uskrevne avtalen, men disse rytterne blir ofte bannlyst og hånet. Det lønner seg ikke å lage fiender i en sport der dommeren er knapt er tilstedeværende. I hvert fall ikke i 50 km/t og på 25mm dekk.
Igjen kan påstanden aksepteres. I fotball er de små skitne triksene mange. Helt rent er neppe heller sykkelfeltet, men det finnes en sterkere moral. Så kan kritikerne påstå at denne Gentlemen’s agreement står på vaklende grunn. Det blir stadig mer aggressiv sykling og stygg feltkjøring. Men det er enda langt unna fotballen.
Denne påstanden er interessant. Landeveissyklister har et inntrykk av å være opptatt av hvordan de ser ut på sykkelen. Stil er viktig i sykling. Bekledningen må se fin ut, sykkelen må matche. Briller, hjelm og sko må passe sammen. Har man vunnet nasjonalt mesterskap, VM eller NM får man egne trøyer og må selvfølgelig spesialdesigne utstyr og sykkel som passer perfekt.
Kanskje det mest jålete av alt er at syklister barberer beina. Det finnes også funksjonelle grunner til dette, men jeg tror at om det kun hadde vært estetikk og stil hadde fortsatt det vært «obligatorisk» å stille på ritt med nybarberte legger. Bling-bling er in. Et glinsende kors eller annet halskjede tar seg ekstra godt ut i motbakkene om trøyen blir zippet opp.
Derimot er trenden i samme retning innenfor fotball. Flere av de beste spillerne barberer beina, de kler seg elegant og bruker timer foran speilet før kamp. Spesielt er hårsveisen viktig. Helt nyfrisert, unik og fresh. Tatoveringer er blitt et absolutt i de største ligaene.
Påstanden kan gå begge veier. Det finnes unntak på begge sider. De røffe islandske fotballspillerne passer heller ikke inn her. Den gjennomsnittlige proffsyklisten er kanskje mer metroseksuell enn fotballspilleren, men de mest selvopptatte fotballspillerne er derimot såpass ekstreme, ikke minst utenfor banen, at det er vanskelig å si at syklisten er mer opptatt av utseende. Mer opptatt av fettprosent og synlige blodårer er syklistene i alle fall.
Dette synet deler nok fotballfans med en stor del av befolkingen. Det er ikke en feil påstand basert på de siste 40 års historie i idretten. Dopingpreparat som amfetamin, testosteron og EPO har vært like utbredt som tigerbalsam for fotballspillere. Det kan ikke nektes for at sykling har en mørk historie.
Nå kan det jo diskuteres hvor uskyldig denne fotballen er også. Den største dopingskandalen i sykkelhistorien heter «Operacion Puerto». Her fant man er klientliste på over 200 utøvere som skal ha benyttet Dr. Fuentes sine ulovlige medisinske tjenester. Under et politiraid i 2016 ble en rekke blodposer og ulovlige preparat ble funnet i doktorens lokaler. Disse viste seg å tilhøre mange av de beste syklistene i verden. Det som ikke kom tydelig nok frem var at også mange fotballspillere stod på listen. Fuentes skal ha sagt: «Om verden hadde vist det jeg vet hadde aldri Spania vunnet Fotball-EM i 2008.» Legen ryktes å ha jobbet tett inn mot fotballklubber som Barcelona og Real Madrid.
Doping er ikke nødvendigvis verre i sykling. Syklingen har hatt et dopingspøkelse over seg, men har også gjort tiltak. Utøverne blir testet hyppig og må også levere inn ett blodpass slik at uregelmessigheter i blodverdier blir lettere å oppdage. Slike system har ikke fotballen. Sykling, som utholdenhetsidrett, belager seg hovedsakelig på fysiske egenskaper, mens fotball har større kompleksitet. Det gjør at prestasjonsfremmede midler for bedrer fysisk yteevne er mer nyttig i sykling. Man kan dermed se for seg at dopingmidler er mer utbredt i sykkelsporten. Likevel, bedring av fysiske egenskaper gjør seg svært nyttig også i fotball og det er ikke grunnlag for å påstå at fotball er en renere sport. Det har vært færre dopingsaker i ballsporten, men det er også et mindre synlig antidoping-arbeid.
Fotballspillere har et rykte på seg for å være glade i fest og dårlig trent. Innenfor sykkelsporten, der fysiske egenskaper avgjør resultatet, er man svært opptatt av «marginal gains.» Utøverne forsøker å prestere på topp, og de små marginene blir viktige. Treningsbelastning, restitusjon, rett utstyr. Det er mange steder å hente prosenter. Kostholdet er viktig og rett vekt har en direkte påvirkning av prestasjon på sykkelsetet.
I fotball, der fysiske egenskaper alene ikke er like avgjørende, er det ikke like mye fokus på «marginal gains.» Det er ikke til å komme utenom at fotball har en kultur der lek og morro er mer akseptert. De fleste spillerne er neppe like nøye på søvn, kosthold og effektiv trening, som en gjennomsnittlig syklist. Det er såklart synd, for en fotballspiller vil kunne hente mange prosent på å gjøre «alt rett.»
Vi må heller ikke trekke alle under en kam. De beste fotballspillerne kan oppleves som seriøse. Cristiano Ronaldo er blant dem som ber om massasje kl 03 om natten etter en reise for å være fremme restitusjon til neste kamp. Han kan stå timer igjen på treningsmatta og terpe på frispark etter en fellesstrening. Han tar recovery-shake, tenker på kaloriinntak og tøyer ut.
Påstanden kan aksepteres. Syklister er perfeksjonistiske og en gjennomsnittlig utøver er oppleves som mer seriøs enn en gjennomsnitlig fotballspiller. Likevel kan det forstås som naturlig da det er vanskeligere å se at marginale gevinster er like prestasjonsfremmende i fotball. Fotballprestasjon er vanskeligere å måle utifra fysiske tester eller antall treningstimer. Du kan komme langt med gode taktiske egenskaper og om du har 80 eller 60 ml/kg/min i oksygenopptak trenger ikke å gjenspeile dine prestasjoner i kamp.
Vi må heller ikke glemme at fotballspillere på toppnivå har et enormt press på seg. Med 80 000 tilskuere på kamp og millioner bak TV-skjermen er det lite rom for å gjøre tabber. Presset er vanvittig og er ikke sammenlignbart med hva en toppsyklist opplever. Da kan det kanskje være mer forsvarlig at fotballspillere har et større mentalt behov for å koble av før og etter kamper.
Når det er sagt er de best fotballspillerne 24-timers utøvere som overlater lite til tilfeldigheter og er svært profesjonelle på alle områder.
Her er noen påstander mellom fotball og sykling diskutert. Er du enig i vurderingene? Det finnes sikkert flere tradisjonelle argumenter for hvorfor prestasjonene i den ene sporten er bedre enn den andre. Har du noen flere påstander skriv dem gjerne i kommentatorfeltet under!