Juni har de siste årene kanskje vært årets mest utfordrende måned. I fjor bestemte meg for å sykle Styrkeprøven uken før NM. Det ble på mange måter en suksess. Jeg vant Styrkeprøven og ble godkjente nr 28 i NM. Jeg gikk offensivt ut i år igjen, faktisk enda litt mer offensivt. Månedens mange muligheter skulle utnyttes til det fulle.
LES FØRST: The double
Måneden startet nettopp her. Helgen etter Champions League-finalen skulle et nytt idrettsarrangement ta plass i hovedstaden med 3 millioner innbyggere. Jeg hadde fått invitasjon i starten av mai og stilte med mitt Green Cycling Norway. Tre varme dager med UCI 1.2. Formen var ok, uten at det var det helt store. Uansett en kul opplevelse å sykle i sentrum av Kiev – en by som er vel verdt et besøk.
LES MER: Horizon Park Race
Helgen etter var det klart for Sea Otter Europe. Etter rittene i Kasakhstan overtok jeg ledelsen i Gran Fondo World Tour og dro til Girona i Katalonia for å forsvare trøyen. Sea Otter er en enorm sykkelmesse med flere sykkelevent. Det var to landeveisritt som var en del av GFWT. På lørdag gikk det best, da jeg kom inn med de fire første rytterne til en del førsteplass.
På søndagen var det et nytt ritt, og bl.a. stod Joaquim Rodriguez og Oscar Pujol på streken. Formen min var bra og jeg hang greit med klatrene i de første bakkene. Derimot gikk jeg i bakken i bunnen av den andre bakken. Hjulene glapp i siste sving og jeg gikk rett i bakken. Både sykkel og kropp kom temmelig uskadet i fra det, selv om jeg pådro meg et kutt i haken. Jeg fullførte og klarte likevel å bevare ledelsen i Gran Fondo World Tour.
Så var det klart for årets lengste. Jeg hadde forsøkt å forberede meg bra og følte meg egentlig enda bedre beredt enn i fjor. Ting gikk etter planen, selv om det gikk litt roligere enn ønsket. Dermed ble det opp til meg å øke farten i bakken for å gjøre rittet hardt. Etter Gjøvik klarte jeg endelig å rykke fra feltet og fikk med meg Knut Sande og Jørn Fjeldalie på hjul. Sammen kjørte vi godt og økte til feltet.
I løpet av få minutter gikk jeg fra å føle meg sterk til å gå totalt næringstom. På drikkestasjonen ved Minnesund brukte jeg noen sekunder lenger tid enn Knut Sande og så han aldri igjen. Jeg ble hentet av Follo Elite og klarte heldigvis tilslutt å hente meg inn igjen. Det var nok til å gå alene fra Olavsgård og sikre 2.plass.
Målet var å vinne, men etter hva som hente var 2.plass et STORT plaster på såret.
LES MER: Styrkeprøven Trondheim-Oslo 2018
Etter å ha gått tom under Styrkeprøven var kroppen mer sliten enn i fjor under dagene etter. Det ble avgjort at jeg skulle stå over tempoen og lade opp til fellesstarten. Kreftene begynte å komme utover uken og jeg følte meg grei på søndagen. Derimot gikk det fort nedover etter 100 km. Fra å føle meg bra ble jeg i løpet av en runde helt sluttkjørt.
Det resulterte i at jeg, som mange andre, måtte se avslutningen av rittet som tilskuer.
LES MER: Norgesmesterskapet i Sandefjord
Ting begynte å løsne dagene etter NM og jeg følte meg veldig bra midtveis i uken før Jotunheimen Rundt. Rittet skulle gå over 430 km og 4600 høydemeter, fra Lærdal, over Filefjell til Fagernes, Valdresfløya, Lom, Sognefjellet og ned til Sogndal. Kanskje den største utfordringen var at det skulle gå gjennom natten. Starten gikk kl 21.10.
Jeg fikk besøk av min spanske venn og massør Alex Vuelta, og kan ikke si at ikke forberedelsene var gode. Daglig massasje og overnatting på Lærdal Ferie- og Fritidspark. Men ideelt sett skulle jeg snudd døgnet, men det er utfordrende å gjøre det i løpet av 5 dagers tid (fra NM og til starten på JR).
Jeg hadde få problem første halvdel av rittet selv om jeg ikke følte meg super-fresh. Jeg lå godt an til å kunne kjempe om seieren, men opp Sognefjellet fikk jeg en totalkollaps. Ikke følte jeg at jeg var næringstom, men alle kreftene var borte. Jeg satt meg i veikanten i 15 minutter og spant så på krabbegiret nærmest i søvne opp til toppen. Her, etter 340 kilometer, ble jeg overtalt til å bryte rittet for å ikke ødelegge resten av sesongen.
En skuffende avslutning på et spektakulært og vannvittig krevende ritt.
ANBEFALT LESNING: Jotunheimen Rundt – Et vakkert mareritt
DNF på Jotunheimen Rundt var et svært synlig tegn på at jeg ikke klarte målet mitt om å vinne "The double." Jeg kan ikke surmule over 2.plassen i Styrkeprøven, og hadde jeg klart å komme på pallen i Sogndal så skulle jeg vært veldig fornøyd med de to rittene. Men da jeg endte min ferd på Sognefjellet må det bekreftes, jeg klarte det ikke.
Men det kommer nye år og nye muligheter. Kanskje allerede i 2019?
Etter Jotunheimen Rundt var den intense måneden på hell. Helst burde jeg kanskje tatt en pause. Derimot ble jeg overtalt av Alex til å besøke Flatbreen ved Fjærland allerede dagen etter. Ingen dum idé å koble ut, men det var en solid fjelltur og satte en skikkelig stølhet i beina mine de neste dagene.
Ferien lot vente på seg. Snart dro vi til Nesbyen for å lade opp til Tour de Hallingdal som startet 5.juli. Norgescuprittet gikk over fire dager i krevende løyper. Det startet torsdag, men jeg var enda ikke restituert. Jeg hadde også pådratt meg en forkjølelse etter nattsyklingen. Jeg var den eneste rytteren i feltet som syklet Jotunheimen Rundt helgen før og var naturligvis ikke i slag til å kunne sykle fort 5 dager etterpå. Dessverre. Det ble derfor ikke noen stor suksess i etapperittet som absolutt er høydepunket i NorgesCupen.
Nå er vi allerede god inn i neste måned og mer om denne måneden kommer i neste månedsoppsummering. Men jeg kan røpe, NÅ blir det feire.