Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det. Og det tror jeg på. I alle fall føltes det sånn da jeg endelig kom frem til Dallas i Texas. Det var en lang reise. Rett over 20 timer ble det, men tilslutt var jeg fremme.
Og vel fremme ble jeg godt mottatt av Danette Goodyear. Det er kona til Jim, som jeg ble kjent med under Extreme Challenge i Vietnam. Han inviterte meg over, og det var et tilbud jeg ikke kunne si nei til. En unik mulighet til å oppleve Ville Vesten og selv erfare den amerikanske kulturen og livsstilen. Jeg var nysgjerrig. Har vi i Norge fått det rette inntrykket av USA? Sinte, hvite menn, tjukke, late baseball-elskere, illegale innvandrere fra Mexico, et forbrukersamfunn uten sidestykke som dyrker individualismen? Og hva med sykkelsporten? Hvordan var den nå nesten 15 år etter den mørke fortiden til US Postal? Det var mye å finne ut av.
LES OGSÅ: Den amerikanske drøm
Gjestfriheten til familien Goodyear var det i alle fall ikke noe å si på. Jeg ble tatt i mot med åpne armer av en veldig hyggelig familie med delvis norske aner og et stort hjerte for mitt fedreland. Deres hus lå like utenfor McKinney. Det er en forstad til Dallas. Dallas ligger forøvrig i Texas. Texas ligger sør og midt i USA. Starten har en langstrakt grense mot Mexico og en like lang grense mot Mexicogulfen. En enorm stat, nest størst etter Alaska og nest mest befolket etter California. Og med et av de største sykkelmiljøene i landet.
Bare dagen etter ankomst dro jeg til Richardson Bike Mart for å plukke opp en strøken, ny Trek Emonda SLR7 Disc. Jeg fortsetter mitt samarbeid med Trek og det var mest praktisk og effektivt å sende sykkelen direkte fra Treks hovedkvarter i Waterloo, Wisconsin til Dallas, og ikke via Norge. Det var en fryd å sykle på sykkelen. Så responsiv. Så raskt. Så god kontroll. Skivebremser på landeveissykkel er kommet for å bli.
Dagen etter var det på tide å møte lagkameratene mine i Giant Lakeside – Audi McKinney p/b Baylor Scott & White. Det er sykkelbutikken Cadence Cyclery McKinney’s eget elitelag. Faktisk har lager ryttere på alle ulike kategorier, men jeg er blant dem som sykler på øverste nivået, i cat 1.
Som om det ikke var nok å riste av meg jetlag-en så skulle jeg også riste av meg vinterdvalen og starte sesongen. Litt brått på, jeg har hatt fokus på å bygge grunnlaget, men det var likevel godt å feste startnummeret for første gang i år, og for første gang i USA. Helgens ritt var egentlig oppløftende, men naturligvis trenger jeg noen flere ritt i beina for å venne meg til farten og intensiteten. Det er ikke helt det samme å banke rundt med piggdekk med 20 km/t, som å plutselig skulle spinne rundt med 30 miles i timen.
LES OGSÅ: Pace Bend – Day 1
Det var uansett en veldig positiv helg i Austin, både sykkelmessig og lagmessig. Så langt har alle amerikanere jeg har møtt vært veldig hyggelige folk og de første dagene kunne nesten ikke vært bedre. Det er godt å komme i gang, og det blir mye å se frem i mot i de kommende månedene.
Hjemreisen er 6.mai, så jeg har knapt begynt eventyret.
FIKK DU MED DEG? Podcast med TV2 Sykkelpoden