Ukens gjestebloger er min gode barndomsvenn, Even Andersen. Vi vokste opp sammen på Langhus og gikk i samme klasse både på barneskolen og ungdomskolen. Få kjenner meg like godt som han. Even har skrevet litt om hvordan min interesse for sykling startet. Morsom mimring!
Dette er en kort historie om begynnelsen på Jonas Orset sin sykkeldrøm.
Fra tidlig i ungdomsårene likte Jonas godt å følge med på Tour de France på tv hver sommer. Han og en annen i gjengen likte godt å prate om “dagens etappe”. Såklart syntes jeg også det var spennende å prate litt om, i hvert fall når Thor Hushovd gjorde sakene sine bra. Men å prate om hvem som gikk i brudd, hvem som har klatretrøyen eller ungdomstrøyen, eller hovedrytterne på de forskjellige lagene var litt over min sykkelinteresse. Det var liksom fotball som gjaldt. For alle gutta tenkte jeg.
Men så kjøpte Jonas seg sin første landeveissykkel på ungdomskolen. En flott, turkis Bianchi-sykkel. To andre i gjengen fulgte opp og kjøpte seg også hver sin landeveissykkel. De fikk seg vel noen turer sammen alle tre, og jeg ble selv fristet til å kjøpe meg en sykkel. Det virket jo morro.
På VGS ble Jonas med i det lokale sykkellaget, Follo Sykkelklubb. Samtidig ga han seg med fotball på organisert nivå (tro meg, Jonas har fortsatt en stor lidenskap for fotball, spesielt for Real Madrid og Molde). Det var da jeg skjønte at Jonas virkelig hadde sansen for landeveissykling. Etter videregående begynte Jonas på Høgtun Folkehøgskole. Sykkelinteressen var blitt stor og for utvikle seg videre var skolen et naturlig valg. Skolen hadde en bra sykkellinje hvor tidligere Molde-fotballspiller og sykkelproff Knut Anders Fostervold nå var sykkellærer.
Men du skal vite at i bunnen av Jonas sin store interesse for landeveissykling ligger det et lite minne fra barneskolen.
Jonas, noen andre venner og jeg gikk sammen hjem fra skolen som vanlig. På toppen av bakken mot huset til Jonas stoppet vi opp, som alltid, for å gå hjem hvert til vårt. Da sa Jonas: ”En dag skal jeg sykle i Tour de France!”. Jeg husker ikke hva de andre kompisene sa, men jeg kan huske at jeg sa tilbake noe sånt som “særlig!”. Jeg husker han også sa: ”Om ikke i selve løpet, skal jeg sykle etter og fullføre hele rittet”.
Og Jonas er virkelig på vei til å levendegjøre drømmen. Siden året på Høgtun har Jonas utiklet seg som syklist og har syklet for semiprofflag som Frøy-Trek og ett av Nordens beste sykkellag, Team People4you. Kommende sesong kommer han til å sykle for det kinesiske laget China Wuxi Jilun Cycling. Han startet med lokale treningsritt, så Norgescupen, og de siste årene har han syklet konkurranser og store ritt rundt i Europa, bl.a. eksotiske steder som Russland og Romania, og i høst syklet han også i Kina.
Jonas elsker sykling. Og drømmen er stor. Derfor tror og håper jeg at om noen få år er det Jonas Orset vi ser på TV i verdens hardeste og største sykkelritt, Tour de France. Og da håper jeg han ringer meg og sier:”Var det ikke det jeg sa den gangen på vei hjem fra skolen?”.
Lykke til videre Jonas!
Jeg heier på deg!
Hilsen,
Even Andersen
