8848 høydemeter i ikoniske Trollstigen for å støtte Hope for Justice. Alt lå til rette for en eventyrlig dag. En slitsom, krevende, men morsomt og minneverdig. Dette vil jeg aldri glemme.
Trollstigen er en av verdens mest kjente fjellveier. Den snirkler seg opp den stupbratte fjellsiden i de mytiske Trolltindene, der tåken ligger lavt og fossefallene bruser. Du skal ikke tro på skremt, være redd for mørket eller frykte været. Denne bakken får rygghårene til å reise seg og beina til å ville stikke av.
Du skal ha nerver av stål og utraderende komfortsone om du i det hele tatt skal vurdere å bli med på 14 ganger opp Trollstigen på en dag. Dette er ikke for dem som heller blir innendørs om vinden uler, men for dem som uler i takt med varulvene.
De som har et utvidet perspektiv på hva som er mulig og hva ekte frihet egentlig er.
Det var en gang. En dag sent i august. 14 ryttere søkte lykken og skulle overvinne Trollet.
Vi skulle sykle Everesting i episke Trollstigen for kampen mot moderne slaveri.
Slik som Askeladden tror vi på at vi selv må ta aktive valg for å vokse. Vi må utfordre oss selv og våre komfortsoner. Vi har alle verdens muligheter. Vi har friheten til å nå våre mål og drømmer.
Ikke alle har samme friheten, og vi ønsker å tråkke ekstra for dem som ikke har denne muligheten. Det er estimert å være over 25 millioner slaver i verden. Altfor mange barn vokser opp i fangenskap uten frihet til å skape en fremtid for seg selv. Under syklingen i Trollstigen ville vi rette fokus mot disse og samle inn penger for å støtte arbeidet til Hope for Justice.
Det ble en sen ankomst fredag kveld for alt-mulig-mann Kent Erik Harridsleff og meg.
Jeg måtte sette på mindre krankdrev (34 tenner) og på reisen hadde vi vært innom Lillehammer der jeg fikk super hjelp fra Intersport.
Det var første langtur med min nye Nissan e-NV200, og selv med 40 kW batteri måtte vi bruke endel ekstra tid på lading underveis.
Da vi ankom Åndalsnes dro vi rett til Coop Extra som hadde donert frukt. Samtidig kjøpte vi inn snacks og grillmat til alle deltakerne.
Sist, etter ankomst Trollstigen Camping og Gjestegård dro vi opp for å sette opp telt, banner og kjegler til deltakere som startet tidlig.
I seng 01.30. Heldigvis virket de andre deltakerne å være tidligere ute og godt forberedt.
Dette var deltakerne:
Aina, Astrid, Birgit, Kaisa, Sissel, Aaron, Cato, Erik, Hans, Markus, Matteo, Kenneth, Ola, Ståle i tillegg til meg.
LES OGSÅ: Dette er Everesting
Klokken 07 våknet jeg av at Aaron og Matteo klikket inn skoene i pedalene. De var klare til å sette i gang. Det kriblet i beina, og jeg stod opp. Min plan var å begynne klokken 10.00, men i det jeg så gutta sykle entusiastiske inn i det lave skydekket ville jeg komme i gang selv.
Frokost, vann i flaskene, barer i lomma, olje på kjedet. 09.30 og jeg var i gang.
Jeg var selv sistemann som satte i gang. Cato hadde startet i 02-tiden. Birgit like etterpå. Når jeg begynte min sykling var de allerede sju timer på vei.
Ole var første jeg møtte på. Han var i godt humør og la i vei på runde 3. Vi syklet hele runden sammen. Oppover bakken møtte vi den ene etter andre smilende rytteren. Alle nøt dette.
Vi klatret gjennom og over skyene. Vannet fosset nedover elvene i fjellsidene. Turistene sov enda. Sauene slappet av i veien. Vi var i ett med naturen.
Den fredfulle morgenroen ble snart overmannet av turister i bobiler og på motorsykkel. Vi måtte dele Trollstigen med andre. Den ene glante mer på naturen enn den andre. Det var konkurranse i å knipse flest bilder.
Rundt klokken 11 tok 100 veteranlastebiler fatt på stigningen. Litt av et syn!
Lastebilene hadde glemt at 50-tallet var over. Også hadde de glemt at de skulle opp en 8 km lang bakke med 650 høydemeter. At alle kom seg opp og klarte å smyge seg forbi motgående trafikk var i seg selv litt av et mirakel.
Snart var det også veteransyklister i bakken, så kom ungdommen. Trollstigrittet var i gang.
Jeg hadde følt meg sprek de første rundene og lagt meg på 260-270 watt. Nå nærmet jeg meg halvveis.
Denne lørdagen ble også det årlige Trollstigrittet arrangert. Jeg stilte.
Oppvarmingen var det ikke noe å si på. Heller ikke rekognoseringen. 6 runder opp og ned bakken gjorde at jeg viste akkurat hva jeg møtte. Men etter 5 timer sykling og 4000 høydemeter i beina var jeg ikke helt fresh, naturlig nok.
Starten min gikk 14.37, og 31 minutter senere var jeg oppe. Jeg hadde presset bra, men hadde ikke helt toppwatten inne. Likevel, 13 beste tid og nest beste i klassen min, jeg må si meg godt fornøyd med det.
Pallplass, ritt fullført, Everesting halvveis.
Jeg gravde dypt i rittet og det var ganske seigt å legge i vei på runde 8. En Everesting gjør seg ikke selv så mitt fokus var ett tråkk av gangen.
Et lite steg i rett retning kan til sammen utgjøre enorme fremskritt. Som med mye i livet. Et lite steg av gangen. Og god støtte.
Jeg syklet en runde med Matteo. Italieneren jobber på Universitetet i Oslo og er en fantastisk positiv person. En runde med han ga ny giv.
Det som også ga mye motivasjon var støtteapparatet på toppen. Hver bestigning ble avsluttet med påfyll av næring og væske i Base Camp. Kent Erik og Sissel holdt fortet og gjorde en helt uvurdelig jobb. Uten dem hadde dette blir en helt annen ball game.
En Everesting byr på oppturer og nedturer. Bokstavelig talt og billedlig talt. Vi skal sykle 8850 meter oppover, og like mange nedover. Det er et fysisk slit, men gir også en unik mestring.
Da regnet virkelig satte inn over bakken i 17-tiden ble det en langt mer krevende oppgave. Alt ble snudd på hodet. Det snille og hyggelige utforkjøringen ble nå den verste delen av løypen da 5-6 grader kombinert med regn og våte klær satte et skikkelig gufs inn i marg og bein.
Nå ble oppoverbakken den beste delen av slitet. Endelig kunne varmen komme tilbake i fingre og tær. Samtidig hadde vi mistet den gode pausen fra utforkjøringen. Nå var det tungt og kaldt nedover og tungt og vonde beina oppover.
Frykten og uhyggen var i ferd med å ta et godt tak i flere av oss.
Arbeidsoppgavene bestod i å spise, drikke, tenke positivt og bare tråkke videre.
For flere av rytterne som hadde slitt noen timer allerede ble kulden spikeren i kisten. Sannsynligvis var det fornuftig, det kommer en grense for hva som er forsvarlig.
Jeg jobbet selv med hodet. Skulle jeg holde motivasjonen oppe måtte jeg fortsette å heie når jeg møtte ryttere. Jeg måtte unngå pauser på den iskalde toppen og heller ta korte stopp i oppoverbakken for å fikse ting.
Det var bare å ta ett tråkk av gangen.
4 runder ble til 3. 3 ble til 2. Når enden er nær blir jaget etter målstreken uutholdelig. Da er det lett å bli sprekkeferdig og lei. Utålmodigheten måtte jeg ikke gi plass, ett tråkk av gangen.
Noen av rytterne som startet tidligere på morgenen hadde klart målet. Nå kunne jeg også lukte grillmaten vi skulle spise etter syklingen.
Det var ikke tusser, men syklister fra Gauldal SK som hadde tatt turen opp i bakken for å heie og lange påsmurte lomper. For en herlig gjeng. Det ga energi!
Nå begynte jeg å bli seig, men det var likevel noe skadefryd i det hele. Jeg var takknemlig for at jeg kunne sykle denne episke bakken. Landskapet var helt magisk, og jeg klarte aldri å bli lei av utsikten. Jeg rettet fokus mot de positive sidene av dette. Å sykle Everesting i Trollstigen kom jeg til å huske lenge, kanskje for alltid.
Jeg satt på Edvard Grieg på iTunes for å virkelig suge til med en nasjonalromantiske atmosfæren. Det var som å være med i et eventyr.
«Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.» – Veslefrikk med fela
Jeg syntes nesten synd på Kent Erik. Han hadde vært i Base Camp som support hele dagen, foruten om en kort periode da han selv løp (!!) opp bakken. Nå stod han der i regnet. Mørket falt på og han kunne ikke høre annet enn suset fra fossen, mens han ventet på oss rytterne.
Siste runde av en Everesting er unik. Den er verdt alt strevet. Ofte glemmer man smerten og følelsene får overtaket. Slik var det også denne gangen for meg.
Nå var det helt mørkt. Knapt en bil igjen i bakken, enda færre mennesker å se. 5 syklister igjen.
Regnet falt ikke lenger, nå syklet vi inne i regnskyen. Jeg kunne ikke se lenger enn 10 meter foran meg. Selv med lys hadde jeg svært begrenset sikt.
Det var egentlig kanskje eventyrlig. Jeg skrudde av musikken til Edvard Grieg og forsøkte bare å lytte til naturen. Fosser bruste, elver rant. Vanndråper falt. Jeg skimtet veimerkingen gjennom tåken og jaktet på en og en strek.
Jeg nærmet meg toppen og merket jeg gledet meg til å avslutte. Mentalt ville jeg gjerne sykle mer, muskulært hadde jeg også mer energi igjen, men kroppen var klar for en varm dusj.
Endelig oppe – Trollstigen var Everestet.
For en magisk dag. For en stemning. Det føltes som jeg hadde fått prinsessa og halve kongeriket.
Tilbake på hytta hadde vi deltakere nok å snakke om utover kveldstimene. Grillingen på toppen ble byttet ut med kokte pølser og stekte hamburgere innendørs. Det la ingen demper på stemningen. Smilene strakk seg fra øre til øre selv og det var mange overtrøtte voksne syklister med vonde beina som hadde vært gjennom snart et døgn med selvpining.
Tortur og nedkjøling var en liten pris å betale for en naturopplevelse, en mestringsfølelse og et kameratskap der alle heiet hverandre frem.
8 fullførte Everesting, mange nådde Halv-Everesting, men alle hadde kjent på en frihet og glede over å ha muligheten til å utfordre oss selv.
La oss fortsette å støtte organisasjoner som Hope for Justice som jobber for at alle skal være fri fra tvang og slaveri. Alle fortjener sjansen til å jakte mål og drømmer.
STØTT INNSAMLINGEN: Everesting Trollstigen for å stoppe slaveri
SE TUREN PÅ STRAVA: Everesting Trollstigen
Stor takk til støtteapparatet i Kent Erik og Marit.
Takk til Marius, Fredrik og Kent Erik for utrolig flotte bilder.
Takk Squeezy for energiprodukt.
Takk Coop Extra Åndalsnes for frukt.
Takk til alle som har støttet prosjektet og sendt hyggelige meldinger.
Men mest av alt takk til Hope for Justice for innsatsen mot en slavefri verden. Sammen kan vi overvinne fjell. Sammen kan vi stoppe slaveri en gang for alle.
Snipp, snapp, snute, så var denne eventyrlige opplevelsen ute.
Vi snakker allerede om neste år.