#EmondaLaunchRace
Min fjerde sykkeltur fra Trondheim til Oslo ble annerledes og kanskje enda mer minneverdig. Jeg skulle teste den splitter nye Trek Émonda ved å legge ut på en 540 kilometer lang sykkeltur som skulle sette dype inntrykk.
Postgangen Christiania-Trondhjem, pilegrimsleden, Europavei 6, Dovrebanen, det er mye som knyter sammen de to byene.
For syklister er kanskje sykkelrittet Den store styrkeprøven det første man tenker på når man hører de to byene i samme setning.
Når man hører Trek Emonda, hva tenker du da?
Når pandemien setter begrensninger må vi tenke nytt. Årets sykkelritt var avlyst, men i stedet for å deppe ville jeg se hvilke muligheter som fantes. Jeg tok kontakt med Trek Norge, hva kunne vi få til?
Som gitt fra oven:
Trek skulle lansere sin nyeste sykkel nettopp denne helgen, og hvorfor ikke teste den over 540 kilometer?
Idéen om å sykle distansen alene var kanskje på grensen til galskap. Det er langt å sykle med et lag eller i en gruppe. Å sykle alene er en helt annen ting.
– Det høres ekstremt ut. En passende utfordring, tenkte jeg.
Opplegget gikk ut på at jeg skulle sykle den nye sykkelen fra Trondheim og til hovedstaden, men sykle innom tre Trek-forhandlere, i Trondheim, Lillehammer og Oslo.
Syklingen skulle dokumenteres med Live Tracker og hyppige oppdateringer på sosiale medier, slik at det var mulig å følge turen virtuelt.
LES MER: En annerledes Styrkeprøve
Jeg fikk videohilsener fra verdensmester Mats Pedersen og Jasper Stuyven i Trek-Segafredo i forkant, så motivasjonen var det ingenting å si på.
Nye Trek Emonda SL7 2021 modell var sykkelen som skulle testes.
Jeg har syklet på Emonda i flere år og elsker den. Nå har Trek utviklet den videre, den er mer aerodynamisk og opp mot minuttet raskere i timen, noe som fort kan utgjøre 15-20 minutter på Trondheim-Oslo.
SL rammen jeg skulle bruke stod oppsatt med Bontrager Aeolus Pro 3 hjulsett med Bontrager R2 25mm clincher dekk. Gir- og skivebremser var Shimano Ultegra Di2.
Saddelen jeg kjørte med var Bontrager Serano. Flaskeholdere Bontrager Bat Cage, laget av resirkulert plast.
Garmin supplerte med sykkelcomputer Edge 830, Vector 3 wattpedaler og Varia RVR315 radar (for å varsle om biler bakfra).
Hjelmen var Bontrager XXX Wave Cell som skal være den tryggeste hjelmen for syklister. Samtidig kjørte jeg hele veien med Flare lykt bak og Ion foran.
Jeg forsikret meg om å være tryggest mulig, både om natten og dagen.
For første gang benyttet jeg meg av den nye Green Cycling Norway-bekledningen fra Orack, og brillene var fra hundreprosent.no.
Oppover til Trondheim kjørte jeg med Kent Erik, som var sjåfør og backup- fotograf på turen. Vi fikk låne Teslaen til Eivind fra Trek og dro opp torsdag etter jeg hadde hentet sykkelen på kontoret i Ski.
Vi dro så tidlig vi klarte, men rakk ikke dra tidlig nok. Vi ble selvfølgelig sittende i full kø ut av Oslo.
Vi ankom Thon Hotel Nidaros sent. Klokken ble kvart på ett før jeg kom meg i seng.
Heldigvis hadde vi litt tid til å forberede oss på fredag og jeg fikk testet sykkelen. Førsteinntrykket var bra i det jeg syklet opp til Skistua i Bymarka.
Jeg rakk en halvtime på øyet før klokken slo 5 og det var klart for et mini-event hos den lokale forhandleren Scushi. Butikksjef Terje var en utrolig hyggelig kar, og jeg fikk noen god samtaler med han og de oppmøtte gjestene.
Det er noe spesielt med Trek-familien. Man har et bånd, selv om man aldri har møttes før.
Trek-gutta Eivind og Ole Kristian ankom Trondheim en time før avreise. Nok til at vi fikk tatt en prat om planen for kommende døgn.
Joakim ordnet kinesisk takeaway, men jeg rakk knapt spise før jeg måtte inn i sykkelklærne. God mat, men smaken av sprøstekt, innbakt kyllingfilet i en appelsin-, sitronlikørsaus kom til å sitte i langt utover natten.
Følgebilen ble klargjort. En Audi eTron 55 fra Møller Bil Follo skulle trofast følge meg nedover. Kent Erik som sjåfør og Joakim Birkeland var fotograf.
Starten gikk ved monumentet Nidarosdomen. Få steder passer bedre å kombinere det tradisjonelle med noe nytt.
En ny Emonda-sykkel, basert på et flaggskip. En ny form for styrkeprøve, i samme trasé som verdens lengste og eldste turritt. Nye muligheter, nye opplevelser. Samme sunne verdier.
Jeg var stolt av å vise frem den nye Green Cycling Norway-drakten. Thomas Rem og mitt initiativ har begynt å slå røtter. Vi jobber nå med å utvikle prosjektet og engasjere flere. I år er det spesielt Grønn sykkelskole og Jobbsykkelturen satser på.
Green Cycling Norway skal formidle sykkelglede.
Syklingen fra Trondheim skulle by på oppturer og nedturer, men gleden av å kunne sykle ville aldri forsvinne.
– Venstre, så høyre.
Knut Atle guidet da vi endelig hadde kommet avgårde. Lederen av Støren CK hadde møtt opp i Trondheim for å trygt lose meg ut på veien sørover.
Utgangspunktet var å starte halv ti, men fotograferingen tok tid. Klokken ti var vi endelig i gang. Det tok ikke femti meter engang før vi stod i et lyskryss og måtte vente over to minutter før vi endelig fikk grønt.
Det kunne ta lang tid å komme til Oslo, men i det minste var vi på vei.
Rune Bjaarstad var med. Follo-mannen skulle sykle til Lillehammer og spurte om han kunne slå følge de første milene til bakkene kom. Selvfølgelig, det var jo hyggelig.
Vi tre karene tråkket på inn i natten, gjennom rundkjøringer, inn på sykkelveier, under tunneler og langs på sideveier.
Klokken var ett. Da var vi to. Rune og meg. Følgebilen stoppet til lading ved Berkåk.
Knut Atle hadde svingt av ved Støren. Han hadde ledet oss med godt humør og et godt driv inn i en flott sommernatt.
En flott sommernatt ja, men det var blitt kjøligere.
Jeg hadde stoppet og kledd på meg løse ermer, løse knær, undertrøye, vindvest og hansker. Jeg frøs ikke, men ingen grunn til å være kald når det enda var 450 kilometer igjen. Vi hadde så vidt begynt.
Rune lå mest på hjul, men vi snakket sammen innimellom.
Det var en helt utrolig natt. Skyene var farget rosa. Det var lyst, på grensen til midnattsol.
Lyst gikk det også med syklingen.
Jeg hadde merket litt kneirritasjon tidlig. Jeg hadde tross alt ny sykkel, og enda verre, nye pedaler og cleats. Da er det lett å pådra problemer. Men heldigvis, det hadde gått helt over. Nå var det var bare å nyte natten.
Stillheten og roen i dalen. Helt magisk.
Jeg følte jeg syklet som en ensom majestet opp mot Dovre. Inn i Dovregubbens hall. Som Askeladden på tur, men at jeg allerede hadde vunnet halve kongeriket.
Prinsessen var derimot ikke å se. Prinsen, Rune, og jeg hadde skilt lag. Som planlagt skulle han kjøre egen fart fra Oppdal.
Snart nærmet jeg meg toppen, solen var på vei opp. Klokken var fire.
Men der, ikke prinsesser, men syklister!
Tre karer med Hockey for livet-trøyer. Jeg måtte slå av en prat med dem.
Rune, initiativtaker til å sykle Trondheim-Oslo, fortalte at Hockey for livet er et prosjekt for å samle inn penger til å hjelpe barn som har det tungt. De vil gi et lyspunkt i en ellers trist og grå hverdag. Ingen tvil om at sykling kan bidra med noe godt!
Etter en liten prat ønsket jeg dem en riktig god tur videre, og fortsatte alene over Dovre i et godt driv.
Jeg måtte sette på Dovregubbens hall fra Edvard Grieg i det jeg tråkket over Dovre.
Dette var nasjonalromantisk!
Soloppgangen bak meg, snøflekker på fjellene foran. Temperaturen økte. Det var nå rundt 13 grader på fjellet. Det var lyst, men stille. Klokken var ikke engang seks.
Jeg skrudde av musikken. Dette øyeblikket var best å nyte i stille ro. Kun meg og Emonda’en. Og landskapet.
– Gud signe vårt dyre fedreland, tenkte jeg mens jeg trakk inn frisk fjelluft med lukten av lyng.
Dette var ikke bra, jeg var så trøtt at jeg nesten kjørte av veien.
Det hadde gått fint ned til Dombås. Morgensolen varmet. Der hadde jeg møtt på følgebilen, og i solgrøttet hadde jeg kledd av meg til kort-kort.
Jeg fulgte sideveien oppover langs åsen og holdt varmen. Samtidig så jeg at jeg stadig kom lenger unna E6.
Der europaveien gikk strakt ned langs Gudbrandsdalslågen, hadde jeg begynt på en ny klatring langs setre og småbruk.
– Jeg kunne ikke holde på sånn, tenkte jeg, da kommer jeg aldri frem.
Etterhvert kom jeg meg ned og fulgte så E6, den strakaste vei.
Det viste seg at nede i dalen hadde ikke solstrålene nådd enda. Det var kjølig langs elva. Jeg ble kald. Etterhvert ble jeg svært trøtt.
Nå var jeg ved Høvringen, og stod og lente meg mot turistinformasjonstavlen. Jeg var så søvnig at jeg ville legge meg ned, men tenkte det ikke var noen god idé.
Heldigvis kom jeg meg raskt, så snart var jeg tilbake på veien. Etter en stund tok følgebilen meg igjen. En morgenkaffe og litt mat hjalp godt, samtidig som solstrålene nådde dalen.
Energien kom tilbake.
Gudbrandsdalen er lang og langtekkelig. Det var bare å smøre seg med tålmodighet.
Sakte om sikkert kom jeg nærmere OL-byen.
Musikken gikk fra Edvard Grieg til 80-talls rock. Så var det 90-talls Hip Hop. Jeg følte jeg hadde hatt en grei flyt, men stoppet ved Vinstra for en softis.
Det hadde vært varmt, omtrent 26 grader, så det jeg egentlig trengte var noe mer salt. Jeg skulle smurt mer Markset brød, jeg var litt lei av sukker.
Crampfix og Squeezy sportsdrikk reddet meg.
Ved Hafjell kom Tom Ruud i møte. Den hyggelige syklisten ledet meg inn til Intersport Lillehammer der Trek hadde invitert til lansering av den nye sykkelen.
Nå satt jeg i sofaen med en kaffe og bolle, og enda var det 20 mil igjen.
Akkurat nå hadde jeg hatt en god periode, så jeg var egentlig klar for å fortsette sørover. Sykkelen ble vist frem og snart fikk jeg grønt lys til å sette fart videre.
Jeg satte på mer Hip Hop og trillet over Vingenesbroen.
Så kom motvinden.
Jeg har blandede følelser hva angår Feiringveien mot Minnesund. Det er et kritisk parti i Trondheim-Oslo-sammenheng. Her avgjøres mye.
I 2017 var jeg solo her og holdt unna. For to år siden gikk jeg kalastom. I fjor angrep jeg like etter Minnesund og dannet en trio som holdt unna.
Minnesund er dramatikk og lettelse på en gang. Endelig er Mjøsa over. Det er langt fra Gjøvik til Minnesund. Samtidig er det enda et godt stykke til Oslo.
Denne gangen fikk jeg smake på trøttheten igjen. Både mentalt og fysisk.
Litt tidligere, like før den beryktede Lenabakken, var jeg så søvnig at jeg måtte ta en fem-minutters. Jeg sov ikke, men måtte puste ut i en gårdsoppkjørsel.
Det er rart hvordan energien kan gå i en berg- og dalbane.
En gel og jeg var i gang igjen. Rett inn i Lenabakken. Jeg hadde lovet å prøve meg på en PR, og jeg gønnet på. Full spiker.
Tid: 3:25.
Det ble ikke ny rekord, men 9 sekunder saktere enn i fjor. Helt ok etter å omtrent ha vært i drømmeland få minutter tidligere.
Jeg våknet enda mer etter bakkedraget, men det var varmt. Det var sikkert opp mot 40 grader i sola. Følgebilen hadde jeg ikke sett siden Biristand.
Den kom tilslutt, med isbiter og saftis. Jeg fikk hydrert og var raskt i gang igjen. Men det var ikke helt 101% så jeg sendte etterhvert gutta i forveien til Minnesund.
– Jeg trenger noe salt, noe ordentlig å tygge i. Fikser du? hadde jeg sagt til Kent Erik.
Nå satt jeg ved Circle K med en burger i den ene hånda og en King Size Lion iskrem i den andre.
Kun 8 mil igjen, men de forrige 8 milene hadde vært lange.
Minner ble vekket og følelsene satt løst i det jeg passerte Olavsgård. Siste bakken mot Oslo er virkelig der klinten skilles fra hveten. De som har krefter igjen får en siste mulighet til å bevise seg som en verdig vinner.
Det var her jeg stakk fra mine to bruddkamerater i fjor.
Denne gangen var jeg alene, det var ikke konkurranse, og jeg kunne heller ikke svinge inn på motorveien. Jeg fortsatte rett frem mot Gjelleråsen.
Etter Minnesund hadde det ikke gått mer enn ti kilometer før jeg igjen ble så søvnig at jeg trodde jeg måtte stoppe. Denne gangen var følgebilen rett bak og jeg spurte om de hadde en energidrikk på lur.
Jeg anbefaler sjeldent energidrikk, spesielt ikke til barn, men jeg må innrømme at denne gangen ga det meg vinger. Jeg kvikket til, og kroppen fant noen reservelager jeg trodde var tomme.
Farten hadde så økt og jeg hadde bra trøkk innover mot hovedstaden. Nå gikk det mot kveld, men det var enda godt over 20°C.
Det var deilig å sykle.
Jeg valgte gang- og sykkelveier fra Kløfta og forsøkte meg ikke på noe PR opp til Brødbakerne på Gjelleråsen.
Nedover Gjelleråsen gikk det lett. Jeg var på oppløpet og kunne akselerere ut av svinger og over bakketopper.
Plutselig så jeg en Hero-syklist komme meg i møte.
Det var min gode kamerat, Sindre Bjerkestrand Haugsvær. Nå føltes det hele som en vanlig treningstur. Jeg glemte et øyeblikk at jeg hadde syklet 540 kilometer, og slo av en kort prat. Sindre hadde ikke glemt det og laget en snap der han passene nok sa lattermidt:
– Han her er gæren, haha, bare syklet en liten tur fra Trondheim.
Sindre hadde rett, jeg er sikkert litt smågal og ja – jeg hadde jo syklet mer enn en liten kaffetur.
Jeg fikk trille videre. Trek-gutta ventet.
– Det kommer han, ropte Ole Kristian.
Det virket som han latet som om han var overrasket. Han hadde jo som mange andre fulgt live trackeren hele veien. Han viste hvor jeg var til enhver tid. Noen som hadde fulgt med hadde til og med stått klare med mobil og flagg i det jeg passerte. Det var utrolig morro!
Det var veldig hyggelig å se Trek-gutta ved Helsfyr. Også gode venner som Dennis og Viktor var på plass.
Nå kom en mer surrealistisk følelse, jeg hadde vært på kjente treningsveier en god stund allerede. Plutselig var turen over.
De sa jeg var ferdig, at jeg hadde nådd målet. Egentlig følte jeg nå at jeg gjerne kunne sykle hjem til Kolbotn, om ikke lenger. Jeg hadde blitt glad i min nye sykkel. Og etter 18 timer sykling var det nesten litt rart å pakke den inn i bilen.
Heldigvis kunne jeg ta den frem igjen dagen derpå.
SE STRAVA FILEN: Emonda Trondheim-Oslo
Kent Erik kjørte meg hjem. For en jobb av støtteapparatet og fotografer. Jeg synes de har gjort en like stor innsats som meg. Dette har vært et team work.
Prosjektet var nå over. Målstreken i Oslo var nådd. Det ble 548 km og 18 timer sykling. Inkludert stopp, lyskryss, event i Lillehammer, sideveier og mer ble tiden 21 timer. Det var ingen rekordfart, men det gjorde ikke så mye. For hva var egentlig målet med dette?
Jeg synes ikke vi skal grave oss ned når opprinnelige mål eller planer avlyses, men heller se mulighetene som finnes.
Et ritt som Styrkeprøven Trondheim-Oslo fortjener å belyses selv om koronarestriksjonene har tvunget frem en avlysning.
For meg var dette en motiverende sykkeltur, og jeg lot meg fascinere av natur og frihetsfølelsen underveis. Og sykkelgleden.
Og fellesskapet.
Selv om jeg syklet stort sett alene kunne jeg kjenne støtten fra de mange som sendte meldinger og gode ord. Spesielt takknemlig er jeg for dem som møtte opp langs veiene og de som syklet deler av veien med meg.
Samarbeidspartnerne i Garmin Norge, Audi Møller Bil Follo, Trek Norge, fotograf Joakim Birkeland og Kent Erik Harridsleff må rettes en stor takk. Alle mine personlige sponsorer og Team Orset, takk!
Det ble en flott lansering av den nye Trek Emonda 2021.
Jeg tok den til den ultimate test. Rett ut fra esken, ut på det mest krevende sykkelrittet du finner i Norge. Sykkelen bestod med glans!
En herlig feeling. En kombo av lav vekt og gode klatreegenskaper, med aerodynamikk og fart. Jeg spår at dette blir Treks nye flaggskip.
Ett tråkk mot den nye normalen. Mye har vært stengt denne våren, men veiene fremover er fortsatt åpne.
2020 har så langt vært et krevende år, men denne 2021-modellen vitner om lettere tider med mindre kamp mot vinden.
Dagen derpå var jeg igjen ute på en liten sykkeltur. Kroppen var sliten, men Emondaen føltes enda god.
Jeg tror jeg har funnet min nye favorittsykkel.