Før siste etappe av Taihu Lake, som gikk forrige søndag, begynte jeg å føle meg mindre bra. Det var først etter mandagens restitusjonsøkt jeg virkelig begynte å merke at noe var galt. Veldig galt. Jeg hadde feber, men klarte til en hvis grad å sove det av meg. Jeg satset på å være klar til tirsdagens ritt, men ideelt var det ikke.
Rittet med UCI kalenderens antakelig lengste navn ble kjørt på tirsdag og selv om jeg følte meg så-så, var jeg motivert og klar for å gi alt. Jeg fulgte noen angrep tidlig, men uten å bruke for mye krefter. Da laget fikk av gårde 2 mann i det tidlige og store bruddet etter 20 km prøvde jeg å markere de følgene forsøkene på å støte seg opp til gruppen foran. Det var en forrykende fart og jeg måtte bruke mye krefter. Snittfarten første timen var tett opptil 50 km/t. Etter hvert tok noen lag kontroll for jakten og jeg fikk hvilt meg litt. Noen rolige mil, men den lette sidevinden gjorde at det ikke var helt hvilepuls. Etter rundt 75 km kom vi inn på de avsluttende rundene. En 15 km lang runde som var svært utsatt for vind. Jeg tabbet meg ut da jeg støtet første gang vi kom inn i vinden. Jeg burde vist at noen lag ville prøve å splitte feltet ved å danne en vifteformasjon, og da mitt forsøk ble hentet satt hele Trefor-Blue Water i front. Det er ikke lett å komme seg inn igjen på rekka når feltet går på strek. Jeg klarte det først i 30-40.ende posisjon, men det var allerede altfor langt bak. Kjører du i sidevind må du sitte topp 15, så du får ly fra vifta eller starte en ny vifte umiddelbart. Ellers er du fortapt.
Mens de foran i feltet sitter 5-6+ menn, og deler på å ta vinden, må du ta den alene på rekka bak. Kanskje får du bittelitt ly fra hjulet foran, men over relativt kort tid blir noen i rekka kokt og sprekker oppstår. Og er du da sliten av å ta vind er det vanskelig å tette. Derfor er det mye bedre å danne en ny vifte umiddelbart og dele på byrdene med andre. Jeg prøvde dette, men ingen var smarte nok til å bli med. Å kjøre vifte alene hjelper ingenting og jeg mistet ytterligere posisjoner. Da det endelig oppstod nye vifter var det allerede altfor sent. Jeg kjørte hardt i gruppen min for å ta igjen første del av feltet men lyktes aldri. Feltet delte seg i to og mitt lag hadde 5 menn bak. En håpløs dag for oss. Jeg hadde ingen topp dag fysisk, men kunne klart meg greit om jeg hadde kjørt maks smart. Det gjorde jeg ikke og da ble det en kjedelig dag på sykkelen.
Utover ettermiddagen og kvelden ble kroppen stadig verre. Feberen kom tilbake og jeg måtte stadig gå oftere på toalettet. Ikke ideelt når laget har planlagt hjemtur til Shanghai med teambussen over natten. Jeg fikk faktisk sove på bussen, men jeg følte meg ikke fresh. Vi ankom flyplassen i Shanghai på morgenkvisten og noen tålmodige timer senere skulle vi videre til Fuzhou. Jeg ble stadig verre og var ikke veldig gira på reisen til Shanghai. Spesielt ikke da jeg måtte ta tog 6t, i stedet for fly. Jeg sov stort sett hele togturen og ankom Fuzhou på ettermiddagen. Men magen ble stadig verre og jeg måtte stadig oppsøke toalettet. Matinntak var umulig og jeg begynte å innse at Tour of Fuzhou var et ritt jeg kun skulle høre om, for å sykle det var uaktuelt.
3 dager på senga og kroppen begynte endelig å stabilisere seg igjen. Diaréen stoppet og appetitten kom tilbake. Og på søndag var det tilbake på sykkelen.
Under sykdommen kom det mange negative tanker. Jeg merket ett intenst savn etter Norge, men heldigvis fikk Kinaoppholdet en verdig avslutning med dagens treningstur. Lagkompisene syklet ritt, støtteapparatet trengte ikke hjelp og jeg var fri til å gjøre hva jeg ville. Etter 3 dager med Breaking Bad og stirring i taket var jeg ikke lysten på å bli på hotellet. Jeg tok en liten tur opp bakken som avsluttet gårsdagens etappe. En solid bakke på 800 hm. I den friske luften og de nydelige omgivelsene fikk jeg virkelig en god opplevelse og de tre månedene i Kina fikk en verdig avslutning!
