Årets korteste måned er forbi. Kanskje ikke overraskende gikk den også raskt forbi. I løpet av de siste ukene rakk føles det som lite har skjedd, men egentlig har jeg nok opplevd ganske så mye. La oss se litt på hvordan måneden utartet seg.
Under noen av de første dagene i februar fikk jeg låne en temposykkel og virkelig teste vindmotstanden her i høyden. Jeg kjørte en 12 km tempotest på litt under 15 min, og satt med det ny personlig rekord på 10 km med vending. Noen dager etter ble det arrangert regionalt temporitt i området. Det var lenge diskusjoner om jeg kunne sykle da rittet var et uttaksritt til det colombianske mesterskapet som ble holdt 20-26 februar (forøvrig ble Team Skys Sergio Henao vinner av fellesstarten).
Jeg fikk til slutt ikke lov å kjøre rittet, men forsøkte meg i samme løypen med fullt tempokit noen minutter tidligere for å prøve meg. De først 18 kilometerne åpnet jeg nok noe hardt og her i høyden, når du først blir stiv, så blir du stiv. Det var derfor ikke noe spesielt bra resultat og jeg tror jeg var i overkant av minuttet bak vinneren. Men trening, det var det.
På det påfølgende fredagen hadde jeg blitt invitert til Den Norske Ambassaden i Colombia. Den lå i Bogota og for anledningen var den Sør-Amerikanske sjømannspresten Anne Netland på besøk. Colombiansk kaffe med norsk-colombianske vafler ble servert og quiz der vinneren fikk ekte norsk sjokolade! Jeg vant ikke, men vinneren var selve ambassadøren som var generøs nok til å dele sjokoladen med oss alle. Ikke mye slår Freia Melkesjokolade når du har vært i utlandet en god stund.
Senere på kvelden spiste jeg på en restaurant i Bogota med Beto og Angela (som jeg bor hos). Restauranten var egentlig fin den, men på natten våknet med med en klassisk matforgiftning. De neste dagene ble tilbrakt i senga med dehydrering og slankekur. Lite mat og drikklyst.
Mye tid i senga.
Utover uken kom jeg igjen til hektene og prøvde meg under treningsrittet opp Alto del Vino, en 28 km lang motbakke med 1600 høydemeter. Overraskende nok følte jeg meg bra og kjørte bedre og bedre oppover. Jeg hentet flere ryttere på veien til 2850 moh, og endte som nummer 5 av over 40 startende. Det var en positiv opplevelse!
LES MER: 28 km bakkeritt
Etter en god opplevelse lørdag så slang jeg med meg på et regionalt ritt i Fusagasuga. En rundløype på 3 km skulle sykles 15 ganger, men det var ikke dermed kort og enkelt, for en 300 meter “vegg” skulle forseres hver runde. Jeg hadde en langt dårligere dag denne dagen og følte meg daff og uopplagt før start. De første rundene hang jeg greit med feltet, men måtte snart gi luke til de fremste. Feltet smalt i tusen biter og til tross for at jeg jobbet godt på flatene var det vanskelig å hente noe inn på teten.
Etter omtrent halvkjørt fikk jeg et større problem. I den raske og tekniske utforkjøringen (ble fryktelig dårlig veidekke) gikk plutselig en dame rett ut i løypen uten å se seg for. Jeg rakk ikke reagere før jeg smalt inn i henne. Et stygt krasj. Mer fra selve hendelsen husker jeg ikke. Jeg pådro meg hjernerystelse. Hva som skjedde med damen vet jeg ikke, men jeg håper hun er i ute av sykehuset. Jeg kom etter noen minutter sakte, men sikkert til meg selv, men rittet var naturligvis over.
De neste dagene ble derfor tilbrakt igjen i senga.
Utover uken begynte jeg å komme meg til hektene og smått tilbake i trening. Både kroppen og sykkelen hadde det heldigvis gått temmelig godt med. Litt skavanker og skjevheter i kroppsposisjonen fikk jeg justert og mot helga ver jeg mer eller mindre 100%.
Jeg prøvde meg på et nytt treningsritt i en kun 20 km lang bakke opp fra Anolaima til Zipacon. Beina var derimot ikke like gode og jeg slet med fartsøkninger og måtte kjøre min egen fart. Igjen tok jeg meg litt sammen oppover bakken og hentet noe ryttere, men de første klarte jeg ikke. Det ble en ny 5.plass, men sant skal sies var det et langt svakere felt denne gangen. Hadde jeg kjørt som sist hadde jeg vunnet.
På ettermiddagen kom resultatet fra siste blodprøve og med Hemoglobinnivå på 12,2 og Hematokritt på 36 var det kanskje ikke rart jeg var tung i kroppen. De siste ukers hendelser hadde nok tæret på mer enn jeg trodde.
Tilbake med nye dager i senga og enda mer restitusjon.
FIKK DU MED DEG: Test av Zebla Sportvask
I løpet av månedens siste dager føles det endelig som jeg er på bedringens vei. Jeg har tatt det rolig og tatt noe jerntilskudd for forhåpentligvis igjen finne overskuddet. Det kjennes som det er på vei. Nå får vi håpe at fremgangen igjen varer og uturen er over.
Når jeg bestemte meg for å dra til Colombia var jeg klar over at det kom til å komme utfordringer. Derfor har jeg vært forberedt på å takle utfordringene som har skjedde siste ukene og surmuler ikke. Med 2,5 måneder i et nytt land med en ganske annen kultur måtte det komme noe plager. Jeg har vært innstilt på at jeg ikke lar det prege meg og motivasjonen har ikke fått noen knekk, selv om treningen ikke har vært helt optimal siste måneden. Jeg har holdt beina i gang og det er mange måneder igjen av året så det er ingen grunn til å tenke negativt.
Jeg er veldig takknemlig for støtten om forståelsen jeg har fått av mine colombianske venner og spesielt Beto og Angela. For noen mennesker!
Se denne videoen dedikert til Beto:
Jeg er aktivt på flere sosiale medier og jeg setter pris på om du følger meg på:
Fikk du med deg denne videoen der jeg oppsummerer første måned i Colombia?
På gjenhør!
LES OGSÅ: Oppsummering – Januar