August startet med et brak. Fredag 3.august kl 18 startet Hope Challenge, et veldedighetsritt i Grefsenkollen. 82 ganger opp og totalt 10.000 høydemeter var en skikkelig utfordring. Vi skulle samle inn penger til Hope for Justice som arbeider med å bekjempe moderne slaveri. En annen og større utfordring.
Jeg hadde en veldig god natt på sykkelen og syklet de 82 gangene opp Grefsenkollen på 12.51 og satte ny norsk rekord! En flott måte å symbolisere at ingen fjell er for store å bestige. Kan man sykle 10.000 høydemeter på en natt så kan man også bekjempe moderne slaveri!
ANBEFALT LESNING: Hope Challenge – en utrolig natt
Endelig fikk min spanske trener Jofre friheten til å legge opp treningen uten forstyrrelser fra konkurranser. Vi hadde snakket om at juni nok var en litt for intens periode, og at disse langdistanserittene tappet kroppen. De er ganske så heftige, både fysisk og mentalt, selv om de gir mye glede og gode opplevelser. Likevel kunne det være smart å nullstille og bygge opp et bedre fundament etter mange tøffe belastninger.
Dermed ble det 3 uker uten konkurranser og med mye trening. Faktisk noterte jeg hele 104 timer trening og 2600 km i august.
Blant augusts høydepunkt var da jeg dro med min utøver Trym Holther (som jeg coacher) og hans far til Bjorli på en treningshelg. På lørdagen fikk vi hele Trollstigen for oss selv da det hadde vært steinskred på natten og veiarbeid som stengte øvrig trafikk. Det var en vill opplevelse. Regnet fosset i takt med vannfallene rundt oss. Steinene var våte og speilblanke. Sikten var minimal, nesten som å sykle inne i en regnsky. Og stigningen var som alltid magisk. Trollstigen er virkelig noe du må oppleve.
På søndagen ble det intervaller oppover Rauma til Bjorli. Det er ikke ille å kjenne på litt god norsk fjelluft heller. Likevel ble dagen skygget av det som skulle skje på langhelgens siste dag.
En perfekt sykkelhelg gikk mot slutten, men toppen av kransekaka var mandagens langtur. Fra Bjorli startet vi i morgendis i 9-tiden. Det hadde vært frost gjennom natten og det var høstlig. Nedover Rauma tok etterhvert solen frem bak de stupbratte dalsidene. Den varmet og lyste vakkert og majestetisk opp Trolltindene. Trollveggen er og blir mektig. Snart var vi tilbake i Trollstigen. Nå var veien igjen åpen for trafikk og vi fikk ikke nyte stigningen alene. Derimot var det varmere og lysere og da lekker utsikt utover Isterdalen.
Vi fortsatte over toppen og stupte nedover Valldalen. Det er ikke bare Trollstigen og Geiranger som gjør dette til en Turistvei. En av Norges flotteste sådan. Gudbrandsjuvet er også en severdighet og vi tok en snarstopp innom. Geiranger, nevnte jeg, ja – dit var vi på vei.
Fra Valldal måtte vi ta ferge over fjorden til Eidsdal. For en østlending er det litt ekstra morro med fergetur under langturen, og vi rakk en tur innom Bunnpris i forkant og kunne nyte noen delikatesser i solsteiken på kaia.
Fra Eidsdal stiger det igjen. Nok en gang er naturen oppover ekstrem. Jeg har faktisk knapt sett noe så idyllisk som naust og robåtene ved Eidsvatnet. På andre siden av vannet kommer en tunnel. Noen vil nok mene at det er enda mer spektakulært på andre siden.
Våre Bontrager Flare-lykter bruker både jeg og Trym i dagslys og på kvelden, men i hvert fall var den fin å ha i tunnelmørket. Men lyset i enden av tunnelen vitnet om noe vakkert. Lyset i enden av tunnelen er ofte et synonym på himmelen. Denne gangen var det Geiranger, og nei – det var ikke galt det heller. Ørnesvingen er kanskje en av de beste utkikkspunktene i landet. I alle fall for dem som liker dype og smale fjorder, omkranset av mektige og røffe fjell.
Vi tok oss ikke like god tid som de mange tilreisende kineserne og stupte heller de 7 km utfor til Geiranger. Denne utforkjøringen er også ganske rå. Serpentiner i fleng og utrolig utsikt.
Geiranger sentrum føles ikke akkurat norsk. Det er en klar majoritet langreiste turister. Vi tok ikke ikke stort mer tid enn å fylle flasker før vi fortsatte. Nå det turens største utfordring: Norges lengste bakke til Dalsnibba. 21 km og 1500 høydemeter.
Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes som tiden gikk fort. Det er noe magisk ved å sykle lange bakker. Du finner en rytme og flyt. Men det hjelper at det er et skue som alene kan ta pusten fra de fleste. Tungpustet var vi nok allerede, men etter så mange inntrykk tidligere denne dagen klarte vi å holde konsentrasjonen oppe og stadig klatret vi nye metere. Først på toppen av Dalsnibba var det tid for å roe ned. 160 kilometer, 3300 høydemeter. Denne turen vil huskes lenge!
SE TUREN: Link til Strava
Turen til Møre og Romsdal var helt rå. Jeg skulle gjerne hatt bedre tid, for jeg vet om mange flotte veier vi ikke fikk sett. Neste år kommer jeg til å tilby slike guidede turer på noen av de vakreste veiene i Norge. Det er så mange steder du bør oppleve, og jeg tar deg (og kompisene) gjerne med på tur.
Faktisk la jeg i starten av august ut en invitasjon til Sesongavslutning for Eventyrere. Det er mange utrolig flotte steder å sykle og fjellveiene i Hallingdal må oppleves. Den 5-7 oktober inviterer jeg ivrige syklister på en unik sykkelhelg med start og mål på Torpo. Underveis vil vi se noe av det flotteste Skarveheimen har å by på. Det blir en sosial og morsom tur, med grilling, godt selskap og flotte turer på CX, MTB eller annen Gravel bike.
SE MER: Sesongavslutning for Eventyrere
Treningen hadde gått bra og jeg var entusiastisk for å komme meg tilbake på ritt. Så gira var jeg at jeg arrangere Sørensen Sport Sensommers. Som alltid ble det en flott sykkelkveld, med fart, blodsmak og mye sykkelglede. Det er alltid morro å invitere til gateritt på Drømtorp og denne gangen var det hele 50 startende ryttere. Det er det lov å være fornøyd med!
Egentlig skulle jeg sykle UnoX Development Weekend 31.august-2.september i Lillehammer/Stange. Under en trening forrige uke gikk jeg på en utrolig irriterende smell. Jeg var ikke nok konsentrert og opptatt av å snakke med sidemannen. Jeg kjørte i et kjempehull og hendene glapp styret. Det resulterte i at jeg gikk over styret og landet på hodet. Jeg pådro meg en hjernerystelse som egentlig ikke var altfor kraftig, men den satt meg tilbake nok til at jeg, i samtaler med lege Harald Mortensen og fysio Espen Holm bestemte at jeg ikke var klar til å sykle ritt. Jeg prøvde meg på Sensommers, men ble nesten verre etterpå, så det var nok et tegn på at jeg ikke var helt tilbake i 100%
En kjedelig avslutning på det som har vært en veldig god treningsmåned. Det hadde vært gøy å se hvor formen var nå, men jeg får bare være tålmodig. Det kommer flere spennende ritt utover høsten!
En av hovedeventene i høst er Extreme Challenge. Jeg er invitert av Hope for Justice til å bli med på en 380 km lang sykkeltur i jungelen mellom Kambodsja til Vietnam. Et viktig delmål med prosjektet er å rette fokus på moderne slaveri, noe som er svært utbredt i disse områdene. Det finnes tilfeller over hele verden. 25 millioner mennesker er fanget i menneskehandel, prostitusjon eller tvangsarbeid. Kanskje er disse tallene også større. Noen snakker om antall på 40 millioner.
Hovedmålet for prosjektet er at Hope for Justice skal opprette et hovedkontor i Vietnam trenger støtte. Jeg vil hjelpe til dette skal jeg samle inn 100.000 kr.
For å klare det trenger jeg din hjelp. Ja – jeg snakker til deg som leser dette. Sett av noen tiere til et godt formål. Jeg er seriøst, alle små bidrag monner. Om alle som leser denne posten bidrar med 75 kr hadde jeg vært ferdig allerede. Om du kan dele denne innsamlingen med dine venner er målet enda nærmere.
SE MER HER: Extreme Challenge Vietnam
Ikke tvil på det – du er med på å gjøre en stor forskjell. En viktig forskjell for tusener av barn og unge.
LINK: Bidra via Facebook
LINK: Bidra via Facebook
LINK: Extreme Challange Vietnam på Facebook