Publisert først i Sykkelnytt 10.02.2013
Mange av dere kjenner dere nok igjen, noen har kanskje glemt følelsen. Jeg tror vi alle før eller senere møter perioder i livet vårt hvor det føles håpløst og ingenting virker å gå vår vei, selv om vi har prøvd alt mulig for å komme oss videre. Jeg har selv fått kjenne motgang på kroppen denne vinteren. Dette er ikke første gang, men det føles som noe nytt og endeløst. Det gjør det hver gang. Som syklist med store mål og drømmer for karrieren er det forferdelig når kroppen ikke fungerer og du blir tvunget til å stoppe opp og ta pause fra det målrettede arbeidet. Spesielt er det tøft når du tenker på hvor mye du har lagt i det tidligere, og hvor hardt du har jobbet, og nå virker plutselig alt forgjeves.
Spørsmålet ovenfor er typisk og mange i den situasjonen har helt sikkert har spurt seg dette selv. For det føles ofte sånn når det går tungt, man glemmer det positive. En klok sykkelkamerat fra folkehøgskolen sa en gang: ”Det er de som takler motgang best som til slutt ender opp som seiersherre.” Selv om det hørtes flott ut da han sa det tenkte jeg ikke så mye over det, det var jo ikke reelt for meg, tenkte jeg. Det er vel de som som slipper unna mest uflaks som vinner til slutt, sa jeg til meg selv. Når jeg selv er i den tunge situasjonen forstår jeg så godt hva han mente. For selv når det er tungt, er det faktisk da du utvikler deg mest. For å sammenligne, hvem blir best fysisk av en som trener knallhardt, selv om øktene ofte er ubehagelig tøffe, eller en som cruiser igjennom treningen og har det komfortabelt og godt? Jeg tror det er det samme med det mentale. Du blir hardere i hodet av at livet iblant dolker deg i ryggen. For det er når du klarer å trekke ut kniven, reise deg opp og prøve på nytt igjen at du har kommet et steg videre.
Tror du for eksempel Aksel Lund Svindal la seg ned og ga opp da han skadet seg stygt i Beaver Creek i 2007? Nei, han reiste seg opp og kjempet seg tilbake, og nå står han frem som en av de største norske alpinistene gjennom tidene, snart kanskje den største. Eller Marit Bjørgen som selv slet med sykdom i lengre tid i 2006 og 2007? Hva med Kaka da han brakk en ryggvirvel som 18-åring? I 2007 derimot ble han kåret til den beste spilleren i den største idretten i verden. Det samme går igjen i alle idretter, vinnerne er de som ikke gir opp når de møter motgang, men trosser den og kommer styrket ut av situasjonen.
Når man er i den tunge perioden er det vanskelig å se fremover. Spesielt når det går uker og måneder uten særlig bedring. Men det er viktig å prøve å få et ovenfraperspektiv av situasjonen og tenke: Skal jeg legge meg ned og gi opp, eller skal jeg virkelig vise hva som bor i meg når jeg endelig kommer tilbake? For man kommer til slutt alltid tilbake bare man er tålmodig nok. Tenk positivt og for all del ikke grav deg ned. For meg, som er kristen, hjelper det å legge min vei i Guds hender, for jeg vet at Gud har en plan for meg og følger jeg den vil ingen motgang noensinne kunne stoppe meg!