Belgiere er kjent for å være noen tøffinger og det har jeg fått kjenne på her i Belgia. Veiene er røffe, været er surt og menneskene er hardbarka. Selv for en nordmann som ikke er redd for å gå fjellturer i stormvær, løpe gjennom myrer eller sykle i -17 grader er det bare å manne seg opp. Belgia er ikke for pyser.
De fleste kjenner til belgiske brosteinsklassikere og de er en av vårens høydepunkter for en sykkelentusiast. På tøffe strekker, mer passende for traktorer enn biler, og enda mindre for syklister på tynne 25 mm dekk og uten demping kjemper de djerve syklistene seg fram. Kroppen ristes til gele og om underlaget ikke var nok møter rytterne også på kneiker så bratte at de ligner mer på en murvegg enn en vei. Disse rittene er underholdene som bare det, men jeg kan love at det er morsommere å se på TV enn å sykle i virkeligheten.
Kommer du deg endelig bort fra brosteinsveiene møter du på betongveier med plater som ikke er i nærheten av å passe med hverandre. Vi klager ofte på veiene i Norge, men da bør du ta deg en sykkeltur i Belgia. Da får nok de 2-3 telehivene på favorittveien din en annen klang.
Vind, regn og søle – det er belgisk sykling i et nøtteskall. Den sure pålandsvinden full av fuktighet gjør Belgia til en iskald affære. Selv 2-3 grader hjemme i Follo er rene syden i forhold til bitre 8 grader i Belgia. Kommer regnet, som det ofte gjør, er det dømt til å bli ufyselige forhold. Og vinden kan fort bli sterk. Vet du ikke hva viftekjøring er kan du like gjerne holde senga. Ingen grunn til å engang stille opp i et ritt her om du ikke takler sidevind. Så du Gent-Wevelgem? Vind som dette er om ikke hverdagskost i alle fall svært vanlig her i hjertet av Europa.
Belgiere er både hjelpsomme og snille, men uvanlig hardbarka. De vet å si ifra og de er ikke redde for å ta i et voldsomt tak. Jeg får til stadighet høre om hvordan jeg bør trene, hva jeg må gjøre og hvordan jeg skal leve om jeg vil være en syklist. For dette fungerte for de umenneskelig sterke klassikerrytterne på 80- og 90-tallet. Det er lange tradisjoner i sykkellandet og det virker som mange er uvillige til å forstå at det finnes nye og mer effektive metoder enn hva som fungerte for ryttere 20-30 år siden. Omtrent daglig får jeg høre at jeg ikke trener langt nok – sykler jeg ikke 200 km minst 2 ganger i uken er det ikke bra nok. Været spiller ikke inn. Ut senest kl. 09 – uansett vær – og ikke hjem før tidligst kl 14. Hvis ikke får du høre det.
I vær og vind, ulendt underlag eller røffe treningsmetoder – belgiere klager aldri. De vet å manne seg opp og sykler gjerne i kort-kort selv i 5-6 grader og regn. Jeg liker ikke å fryse og kler meg gjerne godt – belgierne gjør narr av meg og sier det virker som jeg er fra Kenya. Det er for all del mye å klage på, men det høres aldri et negativt ord om værforhold, veier, utstyr eller annet. De virker rett og slett å drite i det og bare gønne på.
Noe av det jeg ønsker å lære fra oppholdet her i Belgia er råskapen i samfunnet. Jeg vil bli tøff, takle røffe forhold, tåle kritikk og styrke hodet. Etter over 1 måned her merker jeg allerede at mentaliteten settes på prøve og jeg vet at jeg blir stadig mentalt råere. I løpet av de neste 6 månedene har jeg ikke tenkt å stoppe utviklingen før jeg også er blitt en hardbarka belgier. Det er bare å Harden up.
