Tusenvis av elleville fans viste verden hvilken sykkelinteresse som finnes på andre siden av jorden. Jeg så det selv da jeg i 2017 besøkte sykkellandet Colombia.
«Nairo, Nairoman, Nairo Quintana!»
– TV Señal Colombia
Om du så bildene ett par uker tilbake fra Tour Colombia 2.1 kunne du nok som meg neppe unngå å la deg begeistre av sykkelgleden fra titusner av fans. De hyllet verdenseliten som hadde tatt turen til det krigsherjede søramerikanske landet. Nå var det ingenting som minnet om sorg, død, og fordervelse. Det var magisk. Selve 6-dagers rittet hadde ikke høyeste UCI-rankering, men de stod ikke tilbake for noe. Entusiasmen fra fansen og rammene rundt var på høyde med de store vårklassikerne i Belgia, sommerens Tour de France eller høstens verdensmesterskap. En pangstart på sykkelsesongen. I år kom en av sesongens høydepunkter allerede i februar.
«Dette er stort. Å vinne her er på høyde med å vinne etappeseier i Tour de France»
– Rigoberto Uran.
Rigo er en folkehelt i det sykkelgale landet og har vært en viktig bidragsyter for å oppmuntre styresmakter og sponsorer til å satse på Tour Colombia.
Selv åpningssermonien satte standarden. Inne på Atanasio Girardoti Medellin, ble rytterne presentert foran tusener av skrikende fans. Det var en flott måte å ære de tilreisende rytterne fra 6 WordTour lag og totalt 19 utenlandske lag. Alle de beste kolombianerne var på plass. Det var også selveste Chris Froome. Den Kenya-fødte briten, dro allerede ned til Antioquia i desember for å trene i høyden og likte landet så godt at han overtalte ledelsen om å få stille i Tour Colombia til tross for at han egentlig hadde andre ritt på kalenderen. Jeg tror ikke ledelsen i Team Sky var vanskelig å overtale, det britiske storlaget mangler hovedsponsor for 2020 og jakter lykken på et nytt kontinent. Det var neppe noen tilfeldighet at nettopp daglig leder Dave Brailsford møtte presidenten av Colombia, Iván Duque, i et privat møte under etapperittet. Det flørtes med kolombianske sponsorer og myndigheter om å ta over sponsoratet på verdens størst og dyreste sykkellag. Kanskje får vi et kolombiansk lag som briljerer de store Grand Tours i 2020?
Sykkelhistorien i Colombia er sterk. Mange husker sikkert hvordan Cafe de Colombia med Lucho Herrera og Fabio Parra av lekte seg i de europeiske fjellene på slutten av 80-tallet. Vanskeligere økonomiske tider samtidig som dopingånden hadde toppsyklingen i et jerngrep klarte ikke kolombiansk sykkelsport å henge med, og med stadige voksende konflikter med FARC satte de nasjonale utfordringene en brems på satsingen.
Foruten enkeltryttere var Colombia en skygge av seg selv helt til slutten av 00-tallet da unge Uran kom inn i sporten som et friskt pust, snart etterfulgt av Henao, Chaves, Betancur, Lopez, Pantano og ikke minst Nairo Quintana. Sportenvar derimot aldri helt død, og 2-ukersrittet Vuelta Colombia hadde holdt det gående som en viktig fredsdue i et land preget av indre uro og korrupsjon. Etappene her gikk på tvers av FARC- og regjeringskontrollerte områder, og viste at sykkelglede står over politiske uenigheter. Og nå, med enda et internasjonalt toppritt er optimismen for lengst tilbake.
«Denne seieren er for det kolombianske folk.»
– Nairo Quintana etter sin etappeseier på Alta de las Palmas i Tour Colombia.
For syklingen samler folket. Det fotballen har blitt hjemsøkt av opptøyer med slagsmål og drap mellom supportergrupper har syklingen beroliget og samlet folk. Jeg så det selv med egne øyne da jeg var 3 måneder i Cundinamarca i 2017. Folket elsker sykling. Bilene respekterer syklistene og fotgjengere kaster lange blikk etter deg når du passerer dem. Ofte heier de også etter deg, som regel med å rope «Nairo.» Å få tilropt navnet til landets kanskje største idrettsstjerne er jo en ære.
Myndighetene ser verdien av sykling, og hver søndag stenger de store deler av sentrumsgatene i Bogota for motorisert trafikk. Ut i de ellers travle bygatene inviteres syklistene. Tusenvis tar turen på to hjul. En stor suksess. I Colombia er sykling en sentral del av kulturen.
Borgerkrigen roet seg utover 2010-tallet og nå har sporten igjen fått utbre seg. Folkets kjærlighet for sykling, med kommunal støtte til regionale lag, satsing på utallige sykkelskoler, mange ukentlige ritt, og ikke minst landets typografi, med store fjell der mange bor i høyden, har til sammen produsert toppsyklister på løpende bånd. Kolombianerne er etterspurt vare i WorldTouren. Kanskje ikke så rart når man ser hvordan de danser seg opp fjellsidene i Alpene eller Dolemittene. Antall kontinentallag er oppe i 7, i tillegg finnes prokontinentallaget Manzana Postobon. Kanskje vi også verdens beste lag komme fra Colombia i 2020.
Men det er ikke bare i fjellene rytterne hevder seg. Fernando Gaviria blir av mange sett på som en av verdens absolutt beste sprintere. Du finner en topp internasjonal velodrom i Cali som stadig oppfostrer dyktige banesyklister.
Nå virker det som tiden er moden for et gjensyn med et kolombiansk topplag. Entusiasmen fra folket er der. Verdensklasserytterne finnes. Pengene finnes. Og til tross for ekspanderende sosiale utfordringer i nabolandene i nord holder Colombia en stø kurs fremover. Fremover mot en lys fremtid der syklingen har en viktig posisjon.
– Snart er det sannsynlig at drømmen om den første kolombianske vinneren av Tour de France blir en realitet. – VeloNews
