Det er en merkelig stemning i landet. I mediebildet handler alt om koronavirusets utbredning. På sosiale medier går det i bilder fra hjemmekontor eller informasjon om avlyste arrangement. Gatene er øde, bussene tomme. Butikkene holder åpne for spøkelsene.
I går syklet jeg i Oslo sentrum. Jeg kan ikke huske å ha sett byen like stille. Klokka var 12, midt på dagen. Det var stort sett uteliggere eller ungdom å se. Enkelte av de yngre har neppe tatt alvoret helt innover seg.
Jeg skulle møte en selger fra Finn.no. Å avtale møter med ukjente er kanskje ikke det lureste, men jeg syklet inn og var svært nøye på å ikke ta på produktene uten hansker og håndhilste ikke.
Hjemme igjen antibacet jeg alt.
I dag var jeg på langtur. Alene.
Det var mange ute på tur. Enkeltvis eller i par. Folk tok omveier for å unngå å møte andre turgåere.
Jeg stakk en liten tur hjemmom til mine foreldre. Min søster var innom. Ingen klem eller håndtrykk, 1 meter avstand.
Ute på veien møtte jeg på en gående Mats. Han er manuellterapeut og midlertidlig permittert. Null lønn som selvstendig næringsdrivende. Det virker urettferdig at alt skal stenges, men om det raskt kan ta knekken på viruset og ting gå tilbake til normalen er det verdt to uker med full stans.
Helt på slutten av langturen stakk jeg innom Ski storsenter. Butikkene var åpne, men relativt tomme. Men det var mennesker inne i kjøpesenteret. Ikke alle virker like bekymret. Noen oppførte seg normalt.
Jeg kjøpte en ledning på Kjell & Company uten å ta på noe. Så dro jeg tilbake til mine foreldre på middag.
Full håndvask og sterilisering av mobil var det første jeg gjorde da jeg kom inn døra.
Nå sitter vi og ser på nyhetene. Om korona.
Det hele er så rart. Som å være med i en film. Kanskje er det en drøm. Kanskje våker vi snart opp igjen til en vanlig hverdag. Kanskje ikke.
I mens får vi gjøre det beste ut av situasjonen. Sykkelturer alene i det fri er et godt alternativ!
LES OGSÅ: Dag 1 – Sykkelliv under koronapandemi