En reiseskildring fra et unikt møte med nordnorsk natur og kultur på sitt beste. Mandag 27.06.16:
Bodø, 05:00:
Mobilalarmen ringer. Ikke vanskelig å våkne for jeg sover ikke tungt. Det har ikke blitt mange timer søvn heller. I går var det Norgesmesterskap, et krevende og stressende ritt. Timene etter var ikke stort bedre. Pakking, sykkelvask, middag og forberedelser. Jeg var først i seng ved midnatt. Å sove var omtrent umulig, og det hjalp ikke stort at flere av lagkameratene mine hadde vært ute og var høylytte og i overkant lekne. Ved et tidspunkt fikk jeg et glass med vann kastet i fjeset. Nå på morgenkvisten fant jeg også et veiskilt på badet. Jaja, de skal få lov til å ha det litt gøy etter en lang NM-uke i Bodø.
Bodø: 05:30:
– Vi må dra, forteller jeg bestemt til Kent Erik. Kenny er min barndomskamerat, og min kompanjong på nettsiden. Jeg vil helst rope at han skal skynde seg, men jeg behersker meg. Småstresset er jeg likevel, kjedelig å miste ferga. Etter at jeg har kjørt Kenny og bagasjen ned til havna, snur jeg teambilen og råkjører smått tilbake til huset vi i IK Hero har oppholdt oss under NM. Jeg bytter bil med sykkel og legger inn noen magadrag ned til havna igjen.
MS Bodø, 06:00:
Fergen begynner å røre på seg. Vi rakk det begge greit. Egentlig hadde vi veldig god tid og gikk ombord 05:45. Uansett greit å være på den sikre siden, vi akter å få mest mulig ut av de neste to dagene. Det er varmt, sikkert 20 grader. Midnattsolen gjør at det er lite som minner om morgengry. Vi tar en tur ut på dekk for ta farvel med Bodø. Byen bader i sol, men det er dønn stille. Den jevne motorduren er det eneste som forsikrer meg om at jeg har hørselen i behold. 50 000 mennesker bor nå i Bodø, men på denne tiden av døgnet er det nærmest en spøkelsesby. Det en behagelig følelse etter gårsdagens strabaser. Bodin, som byen het på gammelnorsk, har aldri sett bedre ut. Den blir sakte, men sikkert mindre og mindre. By byttes ut med skjærgård og hav, med stadig større overvekt av det siste.
MS Bodø, 07:00:
– Skal du ha kaffe? spør jeg Kenny. Han er allerede godt i gang med å redigere bildene han tok under gårsdagens ritt. Jeg satte meg selv ned for å skrive en kort rittrapport, uten at det var like omfattende. Jeg føler med han, han står på og det minste jeg kan tilby er en kaffekopp.
– Ja, gjerne, svarer han. Jeg tar turen bort til den lille kaféen om bord. Sveler, is, brus, sandwich, pølse eller kaffe, utvalget er ikke all verdens. Men det dekker behovet vårt. Jeg rakk å lage en risrett til turen i dag, så det sorte gull er alt som trengs.
– Vil du ha melk eller sukker? lurer damen bak disken.
– Nei, takk. Jeg kan ofte like å blande en skvett melk i kaffen, men står over i dag. Kenny derimot foretrekker den svart, det vet jeg. Jeg har kjent den langstrakte Tårnåsen-gutten siden jeg var 10 år. Det var gjennom fotball vi møttes og på ungdomskolen gikk vi i samme klasse. Til tross for at sosiale medier og chattefunksjoner ikke hadde kommet skikkelig på banen enda gikk det sjeldent dager uten kontakt. Når vi begynte på forskjellige videregående skoler, og begge sluttet på fotball, skulle alt tilsi at vi ville miste kontakten. Det gjorde vi ikke og da vi for ganske nøyaktig 3 år siden bestemte oss for å lage en nettside ble kontakten tettere enn på mange år og vennskapet styrket. Forhåpentligvis blir ikke dette siste kaffekopp jeg tilbyr.
MS Bodø, 09:00:
Det tok ikke lang tid før jeg falt pladask i søvn. Kaffen var ikke sterk nok. Jeg hadde nok uansett godt av en time ekstra med søvn. Jeg regnet på at det antakelig kun ble 2,5t ordentlig søvn i natt. Altfor lite. Men man tåler det i blant. Kenny har holdt seg våken og jobber videre. Gratis påfyll av kaffe kommer godt med og jeg fyller igjen for oss begge.
MS Bodø, 09:30:
– Vi nærmer oss land, Kenny, forteller jeg entusiastisk. Kenny er i dypt arbeidsfokus og jeg går ut på dekk alene. Det er litt friskere nå, både luften og naturen. Til venstre for ferga kan jeg skimte Røst og Værøy, til høyre en lang fjellrekke som reiser seg rett fra havet. Fergen begynner å bremse opp. Vi nærmer oss Moskenes. Jeg og de få andre turistene som har våget seg ut på dekket tar flittig med bilder og nyter det eventyrlige synet av fjell, skrenter, rorbuer og fiskebåter i det vi glir inn mot havna. Det er idyllisk.
Moskenes, 10.00:
Vi setter beina på land etter 4 timer til sjøs. Selv om det var en temmelig rolig overfart er det godt å komme på fast grunn. Sola skinner og Lofoten viser seg fra sin mest barmhjertige side. Vi skal til Leknes i dag, 58 km innover Lofoten. Jeg har som vanlig en sykkel mellom beina, og planlegger å sykle bort. Kenny planlegger å ta bussen 11.30. Det ville ofte føles lenge å vente 1,5t, men ikke her. Her er det bare deilig.
Å i Lofoten, 11.15:
Etter litt mer av risretten og litt usjenert skifting til sykkeltøy bak et naust var dagens økt i gang. Jeg måtte først innom Å i Lofoten, lengst vest i Lofoten. Det myldrer av turister på alle kanter. Ikke rart mange vil innom her. Fjellene er stupbratte, havet er nært. Det lukter fisk. De mange rorbuene vitner om et yrende fiske. Røde og fagre.
– Takk og lov for at noen bestemte seg for å male dem rød, tenker jeg høyt. Den lyse og sterke fargen står i stor kontrast med det skinnende blå havet, de grønne trærne og de sorte fjellskrentene. I Belgia finnes kun fargeløse murhus noe som fort blir dystert og kjedelig. Rødt treverk er norsk sjarm på sitt beste.
Reine, 11.45:
Jeg får tårer i øynene. Det er så vakkert! Ærlig talt får jeg ikke ekte tårer, men aldri har noe landskap gitt et så sterkt inntrykk på meg. Jeg har lyst til å felle en tåre, men jeg holder meg tørr. Reine er et levende fiskevær som har vært handelssted siden 1743.
– Breathtaking, sier amerikanerne. Jeg kommer i farten ikke på noe godt norsk ord. Ubeskrivelig kanskje. Jeg mister i alle fall normal pusterytme og sliter med å sette ord på hvor fint det er her. Ikke rart Reine er blitt kåret til Norges vakreste sted. Og er det Norges vakreste er det søren heller ikke mange vakrere steder i verden heller. Om Gud ga litt blaffen i å designe Sibir har han uten tvil gjort jobben sin fremragende her. Bare å gi han bonuser, lønnsforhøyelse, hedersbemerkelse og all annen ære. Dette er rått!
Leknes 13.30:
Jeg er enda målløs over hvordan Lofoten har gjort meg nyforelsket i landet vårt – igjen. Jeg trodde Vestlandet var så godt som perfekt. Hardanger, Geiranger, Eikesdalen, Atlanterhavsveien, Trollheimen, jeg har sett dem alle. De er unike, enestående. Men Lofoten har på en eller annen måte klart å overgå dem alle. Kreds.
Kenny ringte meg for 30 min siden. Bussen gikk ikke og han måtte vente på neste buss. Jeg synes ikke synd på han, heller misunnelig. Litt ekstra tid på Moskenes kai er ikke å forakte. Ikke i det hele tatt. Og bare tenk på hva han straks skal få nyte. En bussreise mange hadde betalt dyre dommer for. Den koster han kun 123 kr.
Jeg stikker innom Rema 1000 i mens for å godte meg. Dagen derpå NM er det nok ikke rart jeg har et ekstra søtsug. Og kaffesug. Rema har begge deler.
Leknes 14.55:
– Møtes på Cirke K kl 15.00. Jeg sitter på en benk bak stasjonen, skriver jeg på en sms. Jeg er den tullingen som sitter på en benk i sykkeltøy og spiser smågodt. Lurer på hva folk tenker når de ser meg. Jaja, det bryr meg hatten. I varmen er det bare kos. Tipper på 25 grader. Selv om jeg ikke har vært her før antar jeg at jeg er heldig med været, veldig heldig. Så langt har det vært strålende sol hele dagen. Håper det holder seg til vi får tatt litt flere bilder.
– Ok, får jeg i svar fra Lofoten Brukbilutleie. Jeg og Kenny bestemte oss for å leie bil for å få sett litt rundt, og komme oss til de mest spektakulære stedene. Det virker som jeg allerede har sett dem da jeg syklet fra Å, forbi Reine og Hamnøy. Eller hva med sandstrendene ved Ramberg og Flakstad. Det var var en unik tur. Kanskje min livs råeste tur? Jeg er fristet til å påstå det, men det er vanskelig å sammenligne. Til og med den ufyselige undervannstunnelen etter Napp mot Offersøya hadde sin sjarm. Kaldt og mørkt. Og ikke hadde jeg lys heller. Nedover gikk det greit, hadde tross alt samme fart som bilen foran, men bratt opp på andre siden var det guffent. Helt motsatt av sånn det er nå. Nå er det berre lekkert.
Leknes, 15.04:
Det står to biler foran meg, er det? Ja, Lofoten Brukbilutleie. Og der kommer bussen til Kenny. Da blir det en ordning ser det ut som. Arbeidet kan starte. Vi er her tross alt ikke kun for ferie, bilder skal tas og sponsorer promoteres.
Å i Lofoten, 17.00:
– Her er det strøkent, utbryter jeg. Kenny er enig, men viser ikke den samme entusiasmen. Vi var begge enige om at det var altfor vakkert sørvest i Lofoten og bestemte oss for å kjøre tilbake.
– Her kan vi få tatt noen heftige bilder, fortsetter jeg.
– Jeg er så trøtt…
– Det er bare å ta seg sammen, Kenny. Livet er ingen dans på roser, noen ganger må man bare manne seg opp. Sove kan du gjøre siden. Han har god grunn til å være sliten. Selv om jeg syklet 19 mil i går latet han seg heller ikke. Kenny gikk rundt hele løypen for å ta bilder og med 10 kg kameratustyr blir over 20 kilometer langt å gå.
Reine, 17.45:
– Ahh, nå ble jeg trøtt. Nå var det jeg som fikk en skikkelig down. Det er ikke rart vi er trøtte heller da, forteller jeg selvforklarende, vi sov jo knapt tre timer i natt. Jeg vet at Kenny selvfølgelig er fullstendig klar over logikken. Normalt irriterer jeg meg litt over de som skal bemerke de åpenbare poengene som alle uansett vet, men det glipper ut av meg. Jeg kjører på med resten av middagen vi kjøpte på Rema 1000. Jeg er antakelig utrolig uoppfinnsom denne dagen, siden jeg først foreslo å kjøre innom samme Rema som jeg kjøpe godteri da jeg ankom Leknes, og så kjøre tilbake til de samme stedene vi begge var på tidligere i dag. Jaja, Rema-varene kommer i alle fall bra med nå. Etter litt jordbærmelk og noen nøtter klarte jeg å komme meg nok til å ta på sykkelskoene igjen. Jeg irriterer meg litt over at skyene har kommet nå. Kenny beroliger meg og sier at det kan bli kule bilder uansett.
– La oss teste denne vinkelen. Sykl mot meg her, Jonas. Kenny er mer entusiastisk nå og leder fotograferingen. Det er blitt litt kjøligere nå på kvelden og jeg kan ikke akkurat kle meg i vinterklær heller om bildene skal bli freshe. Det blir kort-kort.
Det tar litt tid. Flere vinkler skal testes og bilder må tas på nytt. Kommer det en bil eller en fotgjenger inn i bildet må det tas på nytt. Kenny er nøye. Jeg velger å stole på at det blir nok bra. All erfaring tilsier det.
Hamnøy, 19.15:
– Skal vi høre med Sigurd om han har spist middag? spør jeg omtrent samtidig som jeg sender en melding til Sigurd.
– Ja, du kan jo det. Kenny rekker ikke å svare før jeg uansett har spurt. Vi begynner begge å bli sultne og småkalde. Jeg har akkurat skiftet fra sykkelklær til vanlige klær. Dagens photoshoot er over. Jeg vet det ble bra, men Kenny lover ingenting før han får lastet dem inn og sett skikkelig på dem. Han blir ikke fornøyd med 90% gode bilder, mens jeg ikke er like kravstor. Det blir nok kurrant, tenker jeg i det mobilen dirrer. Det er vår vert for natten. Vi har nemlig fått æren av å overnatte i et ekte Leknes-hus hos Sigurd Nesset, min tidligere lagkamerat fra tiden i Frøy, og moren hans.
– Sigurd hadde spist. Skal vi finne noe på veien?
– Ja, vi kan godt det.
– Vet du hva? Jeg ble gira på å sjekke ut den lokale sjømaten. De solgte noe rett før vi kom hit. Borti Sakrisøy. Tror de hadde noe fiskeburgere. Kanskje lakris også?
– Haha, nice, skal bare ta bilde av denne måken først.
Anitas Sjømat, Sakrisøy, 19.30:
– Hei! Hva ønsker dere? Jenta bak disken spør med en sjarmerende nordlandsdialekt, og jeg svarer så pent jeg klarer:
– Jeg vet ikke helt, det er så mye å velge i. Jeg tar en rask titt i rundt meg i butikken. Det er en sjarmerende bod, full av all slags sjømat, både tørket og fersk, hermetisert og tilbredt.
– Måke-egg faktisk, kommer det fra Kenny. Hvalbiff, tørrfisk, russisk krabbe, ishavsrøye, blåkveite. Her har de alt.
Jeg tar med meg en boks Svolværpostei og vender meg mot den søte jenta. Det er neppe Anita selv som står der. Kanskje hennes datter.
– Det hadde vært optimalt med noe som var klart til å spises. Hva anbefaler du?
– Vi har noen prisbelønnede fiskeburgere jeg kan anbefale. Du kan få den med reker eller røkelaks om du vil. 129 kroner.
– Supert, det høres godt ut. Prøver reker.
Kenny går for det samme. Det ser godt ut og smaker enda bedre. Helt himmelsk.
– Dette var helt rått. Kanskje den beste burgeren jeg har smakt. Terningkast 6! Kenny er entusiastisk.
Jeg sliter med å svare, burgeren oser i munnen. En ren fryd. Alt jeg får ut er et mhm.
Leknes, 20.50:
– Velkommen til Lofoten. Sigurd hilser oss velkommen. Sykkelen setter jeg i boden. Bare ta med tingene deres inn og opp den døra der, så stikker vi. Leknesgutten som nå er bosatt i Albir i Spania ønsker å få oss med til en kamerat for å se England-Island. EM er godt i gang og det er klart for 1/8-delsfinale. Vi er begge glad i fotball, men i dag har vi ikke store overskuddet igjen. Jeg insisterer på at Sigurd skal dra uten oss. Han reiser noe motvillig, men angrer neppe etterpå. Vi får oppvartning med kaffe og is av moren til Sigurd, mens vi fullfører rittrapport og bilderedigering.
Leknes, 22.30:
Mens vi begge har gått til sengs kan vi enda høre Sigurds mor sitte i stua og se King Kong. Jeg er stuptrett og merker det knapt. At jeg deler dobbeltseng med Kenny bryr meg heller ikke. Jeg er for trett etter en lang og bemerkelsesverdig dag. Jeg legger likevel den ekstra puten i mellom oss. Vi er gode venner, men det er greit med noe avstand. Det har vært en utrolig dag som vil huskes resten av livet.
SE: Kent Eriks bilder fra NM (ekstern lenke)
LES VIDERE: Dag 2 i Lofoten