I Hope Journey dag 3 er det Arizona som besøkes.
En uvanlig begivenhetsrik dag er over. Jeg våknet opp like før soloppgang, delvis fordi jeg enda var på Texas-tid. Uansett, det ga meg en god tjuvstart på en dag med mange opplevelser.
Først på planen var Grand Canyon. Jeg startet fra Cameroon og hadde noen fine utsiktspunkter oppover Road 64. Soloppgang og morgendis gjorde det ganske så episk. Jeg kjørte oppover fjellet og kom etterhvert til snødekte åser og isete veier. Jeg hadde allerede hørt om det på radioen, men med sommerdekk var det ikke optimalt. Likevel møtte jeg på store snødekte turistbusser som var på vei ned fjellet, så da burde det gå greit med min SUV også.
Godt oppe i fjellet kom jeg til Grand Canyon Dessert View Watchtower. Det bød på en flott utsikt, men skyer ødela litt av utsynet. Veiene videre mot Grand Canyon Village var stengt, så jeg måtte snu og kjøre ned igjen til Cameroon før jeg kunne fortsette mot vest.
Etter timesvis med kjøring ankom jeg en liten by med navnet Kingman. Jeg hadde sett ut stedet som en ypperlig lokasjon for dagens sykkeltur. De kaller landsbyen for hjertet av Route 66, og det var virkelig som å komme rett tilbake til 60-tallet.
Jeg startet å sykle og kom raskt til et langt rett veistrekke på 25 kilometer. Med sidevind og delvis røft veidekke var det mentalt krevende, men alt ble mer lystbetont da veien begynte slingre seg opp Sitgraves pass. På den andre siden gikk det raskt nedover til dagens mål, Oatman. Oatman er en gammel gullgruvelandsby som fortsatt ser ut som den er hentet fra 1920-tallet.
Mens jeg nøt den historiske byen så jeg en mann utenfor en iskrem-shappe som stod og ventet på sin kone som kjøpte iskrem. Jeg spurte om han kunne ta et bilde av meg mens han ventet og han svarte høflig ja. Snart begynte samtalen å gå lett.
Hva heter du og hvor gammel er du?
– Jeg heter Ed og er 63 år gammel.
Hvorfor er du her?
Jeg har reist sørover fra Montana for å finne litt bedre klima og nå har jeg og min kone tatt turen til denne historiske plassen. Faktisk har jeg også røtter fra Norge. Jeg her halvt norsk og halvt tysk.
Oi, det er veldig kult, men nå er du turist. Liker du deg i Arizona?
– Det er et flott sted å være om vinteren. Vi hadde nylig -30°C oppe i nord, og du vil ikke oppleve det. Jeg er arbeidsufør og måtte amputere mitt venstre bein for noen år tilbake. Vi liker å dra sørover på vinterstid.
Jeg reiser for å skape oppmerksomhet rundt moderne slaveri. Har du hørt om det?
– Nei, hva er det?
Det er et globalt problem. 25 millioner barn, menn og kvinner blir utnyttet og misbrukt i verden. Mennesker er fanget i slaveri over hele globen, også her i USA og til og med i et lite land som Norge.
– Høres ut som en viktig sak. Jeg ønsker deg alt vel med prosjektet ditt.
Takk! Nå må jeg sykle tilbake til Kingman. Pleide du å sykle før?
– Ja, jeg syklet mye på arbeidsplassen. Jeg klarer kanskje fortsatt å sykle, men jeg kan helt sikkert i hvert fall kjøre MC. Jeg har en Harley hjemme. Viste du at de har et ritt fra Seattle til Washington DC som passerer Montana? Du bør sjekke det ut.
Det skal jeg gjøre, kanskje noe å sette på min bucket list? Jeg lar deg spise ferdig isen din og kommer meg tilbake på karbonhesten.
Oatman var en gammel gullgruveby og faktisk finnes det grove brudd på menneskerett og slaveri i gruvedrift, spesielt i Afrika og Øst-Asia også i dag. At Ed ikke kjente til moderne slaveri er en god påminnelse for hvorfor jeg gjør dette. Jeg tror det første viktige skrittet er å få problemet kjent.
STØTT HOPE FOR JUSTICE: Innsamling