Jeg våknet tidlig, men hadde hadde en god natts søvn på gjesterommet til Mary, min vert fra warmshowers.org. Når jeg la meg hadde jeg begynt å tenkte; Jeg var så nær Mexico, og jeg hadde veldig lyst, helst siden jeg kjørte en drakt fra Mexicos fotballandslag i 2005, å dra til landet. En gang hadde jeg en suksessfull managerkarriere i Mexico (på Football Manager riktignok). En annen gang forsøkte jeg å bli kjent med meksikanere på Facebook. Det var riktignok omtrent da jeg startet å bruke Facebook for 10 år siden, men hadde fortsatt en liten forkjærlighet for Mexico. Og nå, som jeg var så nær, så måtte jeg sette beina i nabolandet, om det så bare ville være en meter innenfor.
Mary fortsatte den strålende gjestfriheten og serverte varm frokost med egg, pølser og kaffe. Planen var å sykle til Tornillos grenseovergang og der snakke med en amerikansk grensevakt om sikkerhet og råd for å dra inn i Mexico.
Jeg startet syklingen kl 09 og dro rett til grensen ved Tornillo. Jeg ble møtte av en lang kø av gamle biler som var stilt opp i eksport-filen. Mary hadde sagt det var en stor business å frakte gamle amerikanske biler over grensen, reparere dem og selge dem i Mexico. Jeg trillet forbi den kilometer lange køen og fulgte skiltene mot passenger vehicle signs.
Jeg nådde frem til en veibom og så meg omkring for hvordan jeg kunne passere. Jeg var forberedt på å vise frem passet mitt og fylle ut et skjema. Det var kun meksikansk vakt som satt i en bil litt bortenfor. Etterhvert så han at jeg ikke viste hvor jeg skulle gå og han vinket meg rundt på utsiden av bommen. Plutselig var jeg inne i Mexico. Ingen hadde engang sjekket passet mitt. Jeg hadde heller ikke fått spurt noen om det var lurt å sykle her.
Jeg så tidlig store kontraster. Det var ganske så fattig. Noe av det første jeg la tenkte over var gamle biler, snart la jeg merke til ødelagte bygninger og at det knapt var noen utendørs. Det virker som folk hadde forlatt landsbyene.
Det var spøkelsesbyer.
Jeg hadde noen sweet spot intervaller på programmet og kilometerne gikk unna. Først passerte jeg Guadalope, så Praxedis G. Guerrero. Altså, jeg har sett ruiner av betonghus før, og noen av gatene minnet om enkelte forlatte steder i Spania eller Colombia. Men forskjellen var egentlig mer hvor øde det var i gatene. Nesten ingen å se. Bensinstasjonene så ut til å være nedlagte og vinduene var knuste.
Det var lite trafikk, men jeg ble passert av noen biler og så noen få mennesker langs veien. Enkelte av gårdene så ut som hadde beboere. En dame stod i pysjen og hengte opp klær på tørkesnora. Jeg følte meg egentlig ikke utrygg, men det var likevel ikke en behagelig stemning.
Mer ukomfortabelt var de aggressive hundene som jaget meg da jeg passerte deres eiendom. De løp ut i veien og virket sultne. Jeg husker jeg en gang så en film om meksikanske kamphunder, og jeg ville veldig gjerne unngå å måtte gå i kamp med en av disse. Hundejakten resulterte i noen naturlige intervaller for å komme unna. Pulsen økte, men jeg ble heldigvis ikke hundemat.
Jeg nærmet meg El Porvenir, og var veldig lettet da jeg så et skilt det stod Fort Hancock og USA. Jeg begynte å frykte tanken på at grensen skulle være stengt og jeg måtte sykle hele veien tilbake. En hund jaget meg også forbi den meksikanske grensekontrollen (ingen passkontroll nå heller) og jeg så et skilt ved grensen det stod: «Road closed.» Heldigvis var det kun veien, og ikke grensen som var stengt. En liten omvei ledet meg til et kontrollområde der jeg møtte amerikanske grensevakter. De så overrasket ut over å se meg komme og spurte:
– Har du syklet i dette området? Du vet det er et farlig område å dra alene. Det er styrt av et stort kartell.
– Virkelig? svarte jeg. Det var kanskje en grunn til at hundene var så beskyttende for sine territorier?
– Ja, det er et veldig farlig område. Men du klarte deg!
Den hyggelige vakten gjorde at jeg følte meg trygg, men det hele ga mening nå. Det var nok en grunn til at folk hadde forlatt byene og alt var i ruiner. Hundene som jaget meg var ikke den virkelige faren langs veien.
De bad meg å gå til et rom for grensekontroll og jeg dro ut papirene mine og passet. Tilbake fikk jeg ett par skeptiske øyne:
– Jeg ser du har vært i Colombia, hva gjorde du der?
Jeg forstod at passhistoien min neppe var ideell for å slippe inn til USA. De så jeg også hadde vært i Kina, Sør-Afrika, til og med Russland.
Jeg var glad de trodde på sannheten om at jeg var en eventyrer som syklet og konkurrerte i hele verden. Etter en 15 minutts bakgrunnssjekk kunne jeg tilslutt fortsette inn i «Land of the free.»
Vel tilbake hos Mary ble jeg møtt med beklagelse:
– Godt du er tilbake. Jeg glemte å fortelle deg, inne i Mexico, der grensegjerdet stopper er et område som er okkupert av et kartell som bruker den åpne grensen til å smugle mennesker og narkotika inn til USA. Det er neppe det tryggeste stedet å sykle, da er det bedre inn mot Ciudad Juarez.
Godt å høre det nå etter sykkelturen, tenkte jeg, men jeg klarte meg uansett og var trygt tilbake. Ciudad Juarez er beregnet som en av verdens farligste byer, så jeg antar da at jeg ikke la ut på den tryggeste sykkelruten i verden.
Når jeg nå skriver dette måtte jeg også sjekke faktaene selv. Det virker som om kartellene har jaget ut de lokale så de uanfektet kan benytte området som en smuglerrute inn til USA. Området jeg syklet er kalt Deadly Juarez Valley. I 2005 bodde det 10,000 mennesker her. Litt over 10 år senere var tallet nede i 1,000. Grunnen er de kriminelles terrorisering av lokalbefolkningen, med brutal vold og mord, med ønsket om å få full kontroll over området. De som enda bor her er enten for fattige til å dra, eller lokale bønder som ikke har andre steder å gå til. Byene er døde. Stedet er nå kontrollert av kartell og et førsteklasses sted for å drive med menneske- og narkotikasmugling til USA.
Det er antakelig ikke hver dag du vil oppleve å bli robbet, kidnappet eller verre om du drar hit for å sykle, men for å være ærlig er jeg ikke så lysten på å teste lykken her igjen.
Skal jeg gamble drar jeg heller tilbake til Vegas.
STØTT HOPE FOR JUSTICE: www.classy.org/fundraiser/1944414