Oi, oi, oi! For et ritt. Målløs!
I kveld forsøkte jeg meg for første gang på et virtuelt ritt. Som de unge vet, eSport har virkelig blitt populært, og som de fleste syklistene har fått med seg har også virtuell sykling kommet med fulle seil.
Zwift er en app der din stasjonære sykkelrulle kobles opp til internettet. Den kraften du tråkker i pedalene blir registrert og bestemmer farten på din egen virtuelle syklist. I en løype med tusenvis av andre kan du konkurrere med andre som sitter på sin egen sykkel i sin egen kjellerstue eller garasje. Dette er for spesielt interesserte, men stadig flere blir hekta. Og ja, det er en ganske sosial og morsom måte å gjennomføre vintertreningen.
Zwift har blitt så stort at det finnes profesjonelle ryttere som er dedikert til å sykle virtuelt. I vinterkalde Norge har Zwift virkelig slått an og nå er det for første gang opprettet en egen Norgescup.
Jeg har ikke syklet veldig mye innendørs i vinter, men med en Wahoo Kickr rulle fra EFCT så har jeg absolutt utstyret. Og hvorfor ikke slenge seg med?
Jeg kom hjem fra treningsleir i Spania i går, og brukte dagen til å forberede meg så godt jeg kunne.
I en 8 km lang rundt (virtulle) Innsbruck skulle de sykles 5 runder. Det var ganske flatt, men en kneik på 500 meter halvveis. En relativt snill runde. Likevel skulle det vise seg å bli utfordrende.
På Zwift er starten avgjørende. Det går full gass, og da mener jeg full gass de først 3-4 minuttene. Mitt forrige ritt var i september. Det er nesten fem måneder siden. Jeg har bygget en god aerob base, men en slik O2-maks intensitet har jeg ikke begynt med enda. Derfor ble jeg totalt lungesprengt allerede før bakken startet.
I Zwift er det også veldig viktig å sitte foran. Blir det luker er de nesten umulig å tette. Jeg klarte ikke være langt nok fremme og da bakken kom sprakk det raskt opp.
Allerede over toppen var jeg 20 sekunder bak teten, og luken vokste raskt. Vi hadde syklet 10 minutter og jeg var hektet av!
Jeg forsøkte å få igang beina igjen, men det var ingenting å hente, jeg var totalt stiv. Jeg måtte le, så godt jeg i dag hadde forberedt meg til å ikke være i nærheten!
Men det var ingen grunn til å surmule. Det ble en fin liten O2-max boost, vi er i januar og kanskje er jeg allerede bedre med neste gang.
Jeg har nok mye å gå på både med konkurranseform og det taktiske i virtuell sykling, men det var likevel gøy. Litt av en opplevelse!
Jeg prøver igjen!