I dag syklet vi den samme løype som i fjor, nemlig etappen som muligens var min sterkeste da jeg fikk tildelt prisen som mest aggressive rytter. Jeg var super-gira på å kjøre bra her i år igjen og håpet at jeg skulle både føle meg bra og gjøre de rette valgene slik at jeg kunne kjempe om etappeseieren.
Skulle jeg vinne etappen måtte jeg i brudd. Dermed var jeg på hugget fra start og med på mange bruddforsøk. Etter gårsdagen og i den småkupert løypen var det mange som synes det var seigt. Jeg inkludert. Men jeg holdt fokus.
Etter 45 km gikk jeg til over rundløypens tøffeste bakke og endte i en gruppe på 7 mann som snart var nede i 5. Luken var ikke stor, men nok til at jeg tok 2.plass på den innlagte spurten. Ikke lenge etter var feltet i ferd med å kjøre oss inn. Da de var 50 meter bak valgte rytteren foran meg å gi opp. Jeg innså at slaget var tapt, selv om de to fremste fortsatte å holde trøkket. Akkurat da vi ble hentet gikk 3 ryttere kontra etter de to (50 meter foran) – så stoppet det helt opp. En liten fartsøkning hadde gjort at jeg hadde vært med de foran, i stedet ble jeg sittende bitter i feltet der spurtlagene bestemte seg for å kontrollere.
Jeg ville så gjerne i brudd, men å gå alene etter var neppe så smart, så jeg bestemte meg for å spare og håper på ny støtefest siste 25 km.
Rittet ble kontrollert, men bruddet foran holdt luken bra. I de siste bakkene før mål forsøkte jeg meg igjen på å stikke fra feltet. Denne gangen alene. Det holdt en drøy kilometer, men jeg ble hentet. Det var ikke lenger like god organisert kjøring når vi passerte “5 km-skiltet.” En amerikaner forsøkte å stikke, jeg hang meg på, men 2 km før mål var vi hentet. Fortsatt hadde dagens brudd (som jeg egentlig skulle vært en del av) en luke.
Bruddet holdt inn og feltet spurtet om 4. plassen. Da jeg ble hentet 2 km før mål gled jeg bak og trillet i mål med feltet på en 61.plass. Resten av laget hadde ingen stor dag og samtlige kom inn med feltet.
Jeg er skuffet og veldig irritert. Kanskje er jeg i min livs form. Løypen passet meg som hånd i hanske. Likevel, det ville seg ikke. Jeg var sterk nok til å være med de to fra mitt opprinnelige brudd, men jeg var sikkert på at feltet skulle hente oss.
Kall det taktisk tabbe, kall det urutine eller kall det uflaks. Kanskje litt av alt. Jeg er i det minste overbevist om at jeg var sterk nok.
Jeg får håpe at jeg kan bevare formen og at jeg kan lykkes bedre på noen av de kommende etappene. 6 igjen, minst 3 av dem bør passe bra.