Etappe tre ble et kontrastenes ritt. En periodevis smal rundløype skulle sykles 10 ganger og utgjøre totalt 125 km. Fint sommervær, med 27-28 grader og noe vind, uten at det skapte de største problemene.
Dagens utfordringer lå først og fremst i den agressive holdningen til flere av rytterne i feltet. Det var tidlig klart at det italienske kontinentallaget Unieuro Wilier ikke ville la et større brudd gå av gårde. Da en rytter fra Planet X fikk gå blokkerte de veien totalt og nektet ryttere å slippe forbi. En serbier fra Quick-Metalac ble presset i grøfta under et bruddforsøk. Totalt håpløst og etter at dette holdt på en runde tok jeg ansvar med å roe italienerne. Jeg sa bestemt at nok var nok og la meg i front for å holde farten oppe og roe ned rittet. Det hjalp og krigen tok en pause.
De neste 100 km bød på mer eller mindre nada. Det var som en rolig resitusjonsøkt.
Mot slutten gikk det som forventet mot massespurt. Italienerne hadde alliert seg med australienske Data 3 og holdt farten oppe. Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe Maarten frem. Det var periodevis helt galskap i feltet og noe av det mest hektiske jeg har vært med på. Her var det skulder mot skulder og pressing og dytting i alle retninger. Jeg holdt meg heldigvis på hjulene og dro Maarten opp den siste 1km før den avsluttende svingen inn mot oppløpet. Med 400m igjen gjorde jeg mitt. Maarten fikk en god posisjon og ble i dag igjen nr. 10. Jeg gled langt tilbake og ble 58.
Fornøyd med min kjøring siste km, og fikk forhåpentligvis en god “hviledag” og noen nye krefter til kommende etapper.