Vi var kommet til den tiende etappen av Tour of Poyang Lake. Etter 8 flate runder av 6 km skulle vi ut på et 56 km langt strekke med en avsluttende bakkefinish.
Jeg ønsket å komme med i brudd og som sagt så gjort, selv om jeg måtte bruke mye krefter på å komme avgårde. Etter mange bruddforsøk fikk en 5-mannsgruppe en luke. Jeg støtet etter og fikk snart selskap fra 5 andre og etter noen runder var vi 11 i tet.
Forspranget økte og etter rundene hadde vi rundt 1 min 30 sek. En gruppe på 9 mann jaktet bak, feltet lå ytterligere halvannet minutt bak.
Jeg hadde en veldig god dag og begynte snart å se muligheten for å få min etterlengtede etappeseier. Da løypen ble mer kupert gikk jeg til. Jeg fikk en god luke, men de jaktet bak og det samlet seg. I en ny knekker forsøkte jeg meg igjen. Luken ble raskt stor og gikk inn i arbeidsmodus. 10 km til mål.
Etter 2 km alene i tet ble jeg hentet av 4 ryttere. Jeg merket kjøret mitt og var ikke like fresh lenger. Australieneren gikk til med 6 km til mål. Snart gikk colombianeren etter. Jeg lå gå hjulet til en russer. Det var varmt og jeg hadde ikke mye å kjøre med.
Luken frem vokste og vi nærmet oss avslutningsbakkens tøffeste parti. Med 3 km igjen satte jeg opp farten og gikk fra russeren. Farten min var derimot ikke mye å skryte av og snart kom det flere ryttere bakfra. Jeg hang meg på en knapp kilometer, men hadde ikke mye igjen.
Grupper på ti mann måtte jeg bare la gå. Jeg karret meg de siste kilometerne til mål og ble 13.
I etterpåklokskapen var det nok den intense varmen i bakken som tappet meg mest. Jeg hadde drukket greit før bakken, men 10 km i 35 grader, sol og høy luftfuktighet tar på. Jeg ble nok både overopphetet og dehydrert og mistet trøkket totalt.
Så nært, jeg var en av de sterkeste inn mot bakken og i første del av den, men gikk på en skikkelig smell siste 3 km.
En etappe igjen.