Etter morgenetappen var det igjen klart for etappe på lørdag kveld. Etappen skulle by på store utfordringer med lange bakker, gruspartier og vind. Fra Gol gikk løypen opp til Ål, Leveld, Fanitullvegen over til Hemsedal, ned til Gol før opp Solseter og tilslutt Storefjell. En drøy løype.
LES OGSÅ: Tour de Hallingdal – Tempo
Da min mor kommer fra Vats, rett ved Leveld, var jeg supergira og inspirert før start. Jeg satt på grusdekkene og var klar til å dunke på over fjellet. I dag igjen gikk det et tidlig brudd, mens Uno X tok kontroll i feltet. Da vi svingte av Rv7 og begynte stigningen oppover Votndalen mot Ål Skisenter klarte jeg ikke dy meg lenger og dro til. Jeg fikk snart selskap av Lukkedal (Coop), Abrahamsen (Uno X) og Skjelbred (Asker). Vi dannet en kvartett og tok opp jakten på bruddet foran.
I bakkene etter Leveld dro Abrahamsen og Lukkedal opp farten. Jeg satt greit med de første 2 km av bakken, men da grusen kom måtte jeg roe meg litt. Snart ble jeg hentet av teten av feltet og jeg bet meg fast oppover. Over toppen møtte vi en kraftig vind på de smale grusveiene. Jeg var allerede sliten etter bakken og fikk problemer. Snart måtte jeg gi luke til det som var igjen av feltet. Takket være en heroisk innsats fra Ola Jorde, som ventet på meg og kjørte meg opp til feltet og videre til fronten, kom jeg meg igjennom grusen. Takk, Ola!
Etter en heftig utforkjøring på grus ned fra Hemsedal kom vi oss ned til dalen og det ble kjørt i en god fart nedover mot Gol. Jeg synes det gikk fort, men i etterpåklokskapen skulle jeg forstått at grunnen til at det også var seigt å ligge på hjul var at dekkene mine sugde ekstra på asfalten. Jeg hadde satt på 28mm, noe som var bra nedover grusveiene fra Reine, men de rullet betraktelig dårligere.
Vi kom tilbake til Gol og en ny klatring ventet. 7 km opp til Solseter før det flatet ut noe før siste stigning på grus opp mot Storefjell. Jeg satt godt med feltet første 3 km, men da farten ble økt hadde jeg ikke trøkket inne og måtte gi luke. Jeg endte i en mindre gruppe over toppen og vi holdt farten oppe, uten å klare å hente restene av feltet. Jeg passerte mållinjen som nr 28. Mine tidlige bruddkamerater, Lukkedal og Abrahamsen, holdt unna og ble dagens seiersherrer. For meg ble det en skuffelse å ikke klare å henge på lenger, og jeg velger å legge noe av skylden på dekkene.
