Posten er skrevet for og publiseres i Østlandets Blad.
Årets mest bemerkelsesverdige ritt på norsk jord er Styrkeprøven med sine vanvittige 540km fra Trondheim til Oslo. Den enorme distansen er en kraftprøve i seg selv, og med en fellesstartklasse med førstemann-til-Oslo blir det taktisk spill, pokerfjes og nerver i løpet av 15 sammenhengende timer på sykkelen.
Det gikk så bra i fjor at jeg hadde stor tro på at jeg skulle klare å beholde tittelen som regjerende vinner av Den Store Styrkeprøven. Det ble en lang dag med opp- og nedturer, og jeg sitter igjen med mektige inntrykk og blandede følelser.
LES FØRST: Den Store Styrkeprøven 2017
Jeg ønsket å kopiere fjorårets suksessformel. Nøkkelen ligger i forberedelsene. Treningen ble i samarbeid med 101% Training lagt opp noe annerledes, men jeg var godt i rute. Formen føltes bra. Jeg var frisk og hadde vært det siden starten av mai.
Sykkelen var i toppslag. Nye Aeolus XXX6 hjul fra Bontrager, splitter nye R4 dekk, wire byttet og sykkelen finjustert hos Jarek på Sørensen Sport. Til og med hadde jeg fått låne en Wahoo Elemnt slik at også sykkelcomputeren skulle ha batterilevetid alle de 540 kilometerne.
Logistikken var på plass. Jeg dro opp med min bror Eivind på torsdag, og vi fikk overnatte hos Knut Atle som er leder for Støren CK. Slik fikk jeg en ekstra dag i Trøndelag til å forberede meg i ro og mak. Fra fredag bodde vi på ritthotellet Scandic Nidelven.
LES OGSÅ: Barske trøndere
Jeg hadde snudd døgnet de siste dagene så jeg skulle være fit for fight kl 0545 da starten gikk, samt fått unnagjort en god frokost og mitt fornødende. Matinntaket hadde vært bra, og inneholdt mye av «kraftforet» Marksets Brødmiks. Flasker blandet, energibarer lagt frem, Crampfix i lomma – alt var godt planlagt. Det skulle ikke stå på forberedelsene.
Jeg følte meg på hugget fra start. Egentlig hadde jeg lyst å angripe fra første meter. Til liten vits når man skal sykle 540 kilometer. Styrkeprøven handler om tålmodighet. Spare krefter, spise og drikke. Ikke minst tenke positivt.
Feltet i fellesstarten tok det pent ut fra Trondheim, men rulla gikk. Kilometerne rant unna. Mest opptatt var jeg at å unngå uhell. Enkelte av rytterne virket ikke helt stø på sykkelen. Kanskje kunne det gå en velt?
– Pissepause som i fjor etter 65 kilometer? spurte Knut Sande.
Etter en morgenkaffe blir mange fort «pissetrengte.» Som fjorårets vinner og kanskje den største favoritten hadde jeg respekt i feltet og mine ord ble lyttet til.
– Ja, høres bra ut det.
Jeg formidlet budskapet til resten av gruppen og ga klar beskjed om at vi også kjørte «Gentlemen’s agreement» på de følgende drikkestoppene. Ingen rykking ved drikkestasjonene.
Endelig begynte terrenget å stige og jeg valgte å kjøre litt på opp i bakkene etter Sokndal. Mest for å få renset feltet fra “urutinerte” ryttere slik at det skulle blir litt tryggere. Jeg la meg rundt terskel og feltet ble strukket. Snart måtte flere si takk for seg. Taktikken virket og vi var 24 ryttere i det vi nærmet oss Oppdalsporten og dagens første drikkestasjon.
Etter omtrent 140 kilometer begynner den tøffeste stigningen i Styrkeprøven, bakken opp mot Dovrefjell. Det er ofte da finalene av elite/UCI-rittene begynner. Det kriblet i beina. Etter å ha holdt igjen så lenge skulle det bli godt å kjøre på litt.
Jeg dro på i en av de først kneikene. Luke. Luken vokste. Fortsatt var det 400 kilometer til mål. Jeg hadde ikke noe valg enn å vente inn feltet. Bortkastede krefter.
Jeg ønsket et hardt ritt og en mindre gruppe på 10-12 mann over toppen. Slik ville det blir lite hviletid og mange slitne bein nedover mot Oslo. Vi nærmet oss toppen og jeg dro på igjen. Ikke like hardt denne gangen, jeg ville jo ha med meg de sprekeste.
Det var kraftig motvind over Dovre og ingen fordel å ligge i front. Jeg turte ikke å kjøre på meg syre, og kjørte langt unna maks. Det var lite hjelp å få til å holde oppe farten opp mot toppen og feltet ble kun redusert til 21-22 mann. Skuffende. Jeg forsøkte igjen litt i sidevinden, men det ble igjen for lett å ligge på hjul. Og snart var det drikkestopp og unødvendig å lage luke for så å bli hentet når man skulle skifte flasker.
I motvinden over Dovre ble det dårlig samarbeid. Ikke alle ville jobbe og mange lå på hjul. Knut Sande var en av disse som lurte seg med i «sekken» (halen av feltet). Var han sliten? Var han taktisk? Jeg slappe meg ned i gruppen og spurte. Knut Sande virket irritert over at så mange bare lå på hjul og gadd ikke dra for gratispassasjerer.
Nedover Gudbrandsdalen fikk vi periodevis godt driv på gruppen og alle ble med en lengre periode. Rulla gikk og kilometerne raste unna. Litt for rask for noen og enkelte måtte roe seg i sekken. Det førte til en ond sirkel og snart var det kun halve feltet som lå i front. Kjøringen stoppet helt og periodevis var det som å være på en rolig restitusjonstur. Puls under 100.
Sakte om sikkert nærmet vi oss Lillehammer og dro over til vestsiden av Gudbrandsdalslågen. Her er terrenget småkupert og som i fjor ønsket jeg å bruke terrenget til å forsøke å komme avgårde med en mindre gruppe eller i verste fall mørne konkurrentene. Førstnevnte fungerte dårlig. Under de siste dagene har Landevei skrevet om vår fellesstart og flere ryttere har sagt: «I år skal ikke Jonas Orset slippe unna.» Dette var uten tvil noe som de mente alvor av. Når jeg dro på var feltet på full alert og det var nesten umulig å slippe unna. Faktumet at det var motvind rett i fleisen gjorde også at det var tyngre å ligge i front, og heller ingen fordel å ligge alene. Tross alt, det var enda 20 mil til Oslo.
Etter drikkestasjonen på Biri begynte for alvor rittets avsluttende fase. Det var enda 150 kilometer til mål, men de neste milene har vist seg svært avgjørende de siste årene. Jeg prøvde igjen å øke farten i enkelte bakker, og snart var også flere ryttere i gang. Det ble en liten «støtecup,» men feltet var stort sett samlet.
I fjor rykket jeg i bakken like før Lena. Det er en tøff stigning på omtrent 1 kilometer med stigningsprosent på 6-8 prosent. I år gikk jeg igjen hardt til.
Det åpent seg opp. Jeg fikk med meg Knut Sande og Jørn Fjeldalie på hjul. Luken til resten av feltet vokste og Knut lovet å hjelpe meg å dra når det flatet ut. Vi dro på skikkelig på Totenveien langs Mjøsa. De jaktet bak, men vi økte avstanden. Snart fikk vi kontakt med laget til BOC i løypen (som syklet lagkonkurranse) og de hjalp oss å holde oppe farten.
Ikke vet jeg hva som skjedde. Vi dro i fra BOC i en bakke like før Feiring og jeg merket at jeg begynte å bli seig. I løpet av få minutter gikk jeg fra å kjenne meg knallsterk til å være helt borte. Jeg gikk kalastom. Da jeg merket det gel’et jeg 3-4 gel og drakk en flaske sportsdrikk. Uten hell. Jeg klarte så vidt å kjøre med Knut og Jørn og vi nærmet oss langesonen.
Aldri har jeg vært så tom. Det var rett og slett farlig. Jeg mistet kontrollen og hadde knapt styring på sykkelen. Reaksjonsevnen var sterkt redusert. På en eller annen måte klarte jeg å komme meg til drikkestasjonen i Minnesund . Mens vi byttet flasker tok BOC oss igjen. Knut var rask med å støte seg opp til Bærums-laget. Jeg var ikke like raskt. Omtåket byttet jeg flasker, tok en cola på lommen og fikk beskjed av arrangøren av det ikke var flere gel tilgjengelig. Kritisk.
Jørn tok opp jakten på BOC og kom seg også opp. Jeg begynte å sykle, men klarte bare så vidt å holde meg på veien. Seriøst, jeg trodde jeg skulle svime av. Jeg var helt omtåket. Opp med Cola’en og i løpet av få sekunder var flasken tom. Jeg roet ned intensiteten og sakte, men sikkert følte jeg meg litt tryggere på to hjul.
Ikke mange sekundene etter ble jeg hentet av Follo SK Elite. 3 ryttere kjørte solid med ett par andre ryttere på hjul. Jeg hang meg på, men hadde mer enn nok med det. Egentlig var jeg fortsatt ganske sterk, men mentalt var jeg enda omtåket. En stor takk til Knut Moldestad som ga meg noen ekstra gel. Uten dem hadde jeg kanskje enda vært oppi Nordre Romerike.
BOC hadde stoppet på en egenlaget drikkestasjon og Knut Sande hadde kjørt videre alene. Det var enda 6 mil til mål. Vi hentet Jørn og det var kun Asker CK-rytteren i front. Tidsdifferansene vi hørte var 3:40 med 4 mil igjen og 6 minutter med 2 mil. Knut kjørte råsterkt og vi bak hadde vel egentlig både gitt opp og gått tom for krefter.
Etter at jeg var så ute var Minnesund at jeg ikke viste om jeg kunne klare å fullføre rittet hadde jeg endelig begynt å få tilbake kreftene. Men jeg ble utrolig trøtt. Åh, så trøtt jeg ble. Jeg trodde jo kom til å sovne syklene. Jeg slo meg på skinnet, tok av og på brillene for å få vind i fjeset, drakk og til slutt spiste. Endelig, en matbit og plutselig våknet jeg helt igjen. Snart kunne jeg være med å hjelpe Follo-gutta med å kjøre. For en berg og dalbane.
En tidligere lagsjef sa alltid: «Du kommer deg alltid igjen i sykling.» Og han hadde helt rett. Man kan være råsterk, så plutselig være helt tom for krefter i det neste øyeblikket, men like etterpå er man freshere enn noen gang. Slik var det for meg i går.
Toppen på berg- og dalbanen kom først opp Olavgård. Stein Marius fra Follo SK hadde prøvd seg med noen saftige rykk og jeg bet meg med. Snart satt jeg igjen med 3 Follo-ryttere mot meg i kampen om 2.plassen. I bakken opp fra Olavsgård måtte jeg bare prøve meg. Egentlig var følelsen enda dårlig, men beina fungerte bra. Jeg fikk luke og kjørte solid opp til toppen. Jeg fikk 20-30 sekunder på Fredrik Lorentzen Henne og klarte å holde farten langs RV 160 inn til Vallhall. 2.plass 4:20 bak Knut Sande.
Etter målgang satt jeg igjen med blandede følelser. Mitt uttalte mål om å vinne brast like før Minnesund. Det var skuffende. Jeg reddet en andre plass. Det var postitivt. At jeg tok plassen rett foran Follo-gutta som ga meg en ekstra gel da arrangøren gikk tom, var også en bismak. De kjørte sterkt og fortjener all heder og ære. Flotte ambassadører for Follo Sykkelklubb.
Jeg sitter igjen med opplevelsen av at jeg var rittets mest offensive rytter, og kanskje den sterkeste, men neppe den som spilte kortene lurest. Dagens pokerspiller var Knut Sande som også imponerte alle med strålende tempoferdigheter de siste milene.
Jeg er skuffet over at jeg gikk tom, noe som kanskje kan kalles en juniortabbe. Likevel, etter 45 mil og hardt kjør de siste milene er man svært sårbar, og det var nok en liten næringstabbe som ga katastrofale følger. Jeg er fornøyd med at jeg turte å satse på å kjørte hardt, selv om jeg fikk smake min egen medisin med renter. Heldigvis kom jeg meg etter en cola og ett par gel og berget en 2.plass som heller ikke er noe man kan være skuffet over i Den Store Styrkeprøven.
Allerede til uken venter årets Norgesmesterskap. Det går i Sandefjord og jeg skal etter planen stille til start i torsdagens temporitt og fellesstarten neste søndag.
Uken derpå venter ett nytt langdistanse-event på 430 km med Jotunheimen Rundt. Det er betraktelig mer kupert og går i gjennom natten. Det er på få andre måter enn den lange konkurransetiden som kan sammenlignes med Styrkeprøven, men jeg håper å kunne kjempe om seieren. Kanskje kan jeg trå opp på det øverste trinnet om alt går etter planen den 29.juni.
LES MER: The Double