Etter en lang vår i Texas var jeg spent på å returnere til Norge og teste meg mot Norgeseliten. I USA hadde jeg fått trent godt. Forrige uke var jeg på etapperitt i New Mexico, så formen burde være bra, så lengte kroppen var restituert etter reisen.
På lørdagen var jeg på konfirmasjon i Gol, og syklet dermed ikke Sundvollen GP. Jeg overnattet hos den hyggelige familien Bergerud i Hønefoss, og stilte opp fresh og motivert til start på søndag.
Ringerike GP er kjent som et brutalt ritt. Det er småkupert hele dagen og noen skikkelige kneiker. Det er fare for sidevind, og de mange smale veiene skaper et intenst og svært krevende ritt på 166 km. Startfeltet var på knappe 180 mann.
Rittet gikk rett inn i en god bakke opp mot Ask, og allerede her begynte mange ryttere å slite. Jeg følte meg egentlig veldig sterk, og hadde få problem. Ikke så lenge etter møtte vi derimot bakkene opp mot Eggemoen og plutselig var godfølelsen borte. Det gikk uten tvil fort, men jeg følte at jeg ikke fikk nok luft, akkurat som om jeg hadde litt astma eller noe annet lungeproblem.
Jeg måtte ta min egen fart og mistet feltet, men en gruppe samlet seg snart, og vi fikk i gang en rulle som holdt et bra driv. Da feltet, atter om lenge, roet seg klarte vi å hente dem. Da var vi på Røyse og hadde syklet nesten 60 km.
I det vi kom opp til feltet følte jeg meg igjen ganske ok, og var faktisk med på flere bruddforsøk. Riktignok var det en tetgruppe på 12 ryttere foran feltet, som hadde 3-4 minutter. Vi i Hero hadde Joachim Strindin foran. Mange i feltet forsøkte å danne mellombrudd og ta opp jakten på rytterne i front.
Selv om jeg ble med på støtingen var jeg ikke helt 100%, og jeg fikk en rebound etter jeg fulgte noen angrep og måtte igjen jakte det raske hovedfeltet med en gruppe av frafalte ryttere. Igjen kom vi opp da det roet seg i feltet.
Vi nærmet oss etter 110 km Hønefoss og skulle legge ut på en runde oppom Knestang og Smeden. Disse knekkerne er vanvittige, på det verste er stigningen 23% og totalt er bakkene rundt 6 km, med et hvileparti i mellom.
Jeg følte meg ikke spesielt fresh og sa til lagkamerat Sindre at jeg ville gjøre en siste innsats for laget før jeg igjen måtte kjøre min egen fart. Jeg hjalp han til front av feltet og dro inn i bakken, og da stigningen begynte fra det “Hasta la vista” og gruppetto.
Knestang er brutal nok på krabbegiret, men jeg kom opp og endte i en duo med min andre lagkamerat fra Hero, Ole Jacob Haugen. Vi kjørte inn flere ryttere, men da vi var bak feltet ble vi etter 125 syklende kilometer stoppet og tatt ut av rittet.
Wattverdiene mine fra rittet vitner om et usedvanlig hardt ritt. Antakelig årets hardeste så langt, så det var nok ikke bare dagsformen som begrenset meg. Det er blitt et skyhøyt nivå i Norge og veldig tøft å hevde seg, så du må nesten ha en topp dag om du skal kunne bli topp 10.
Jeg hadde ingen topp dag, og ville vel endt på rundt 60.plass om jeg hadde fått fullført. Jeg hadde håpet å være sterkere, men det var jeg ikke denne dagen. Kanskje bedre neste år?
Det var uansett morsomt å være tilbake i Norge og se igjen så mange kjente medsyklister, ikke minst gode kompiser i IK Hero. Rittet ble vunnet av Kristoffer Skjerping (Uno-X) og Joachim kjørte inn til en fin-fin 11.plass.