Tirsdag startet reisen til Ville Vesten og vårens eventyr. Allerede på lørdag var det klart for årets første ritt, Pace Bend weekend som er en del av den statlige rittserien TXBRA.
Pace Bend Park ligger like utenfor Austin og bød på en 4t reise fra McKinney, der jeg bor. Jeg fikk kyss fra Chad, eier av Cadence Cyclery som har elitelagetiant Giant Lakeside – Audi McKinney p/b Baylor Scott & White. Rittene var cat 1 og bød på konkurranse fra delstatens beste ryttere.
Etter reisen har jeg fått noen turer og testet min nye Trek Emonda SLR. Sykkelen har vært helt rå, men beina har enda ikke helt klart å tilpasse seg den lange reisen. De har føltes råtne, så jeg var litt spent før start.
Lørdagens ritt bød på 6 rundt i en 6.5 miles runde, totalt 35 miles. Ja, kanskje du er som meg ikke helt vandt til å bruke miles? Det tilsvarer i alle fall rundt 60 km. Kort og intense. Løypen slynget seg pent rundt parken, men bød ikke på svinger der man måtte bremse, og til tross for noen små «kuler» ville det bli meget raskt. Vindfullt var det også, som kunne skape noe utfordringer.
Jeg var egentlig litt avslappet til min egen prestasjon etter som følelsen hadde vært litt så-som-så, men det glemte jeg raskt når vi startet.
Jeg følte meg ganske grei, og hadde få problemet med å følge og være med på den aktivitet syklingen i front.
Rundene fløy unna, og til tross for kontinuerlig støting holdt feltet seg samlet. Inn på siste runde hadde jeg bestemt mer for å gjøre et skikkelig siste forsøk i løypene hardeste kneik. En CCR-rytter angrep og jeg fulgte. Sammen opparbeidet vi oss et godt forsprang, og med bare 5 km til mål så det lovende ut. Vi fikk så besøk av to ryttere til, men feltet nærmet seg. Jeg forsøkte meg alene, da samarbeidet ikke var helt 100%, men i motvinden ble det for tungt og et haltende felt hentet meg med bare 2 km til mål.
Lagkamerat David avsluttet godt og ble 5. Jeg gled inn med feltet, men fikk i det minste en god opplevelse og motivasjon til nye forsøk på søndagens ritt.