260 kilometer er for de fleste en lang nok utfordring på asfalt. Det er enda lenger når det er på grus. Når deler av løypen går på stier eller skogveier. Ikke minst når det er 5200 høydemeter.
Samtidig gir slike utrolig utfordringer opplevelser og minner for livet.
Lørdagens Oslo Gravel Grinder var episk.
For Gravel er jo alltid utstyret en snakkis. Her var mitt oppsett:
Sykkel: Trek Checkpoint SL5
Hjul: Bontrager Aeoulus Pro 3V
Dekk: Bontrager GR1 Tuleless (omtrent 30 PSI foran og 40-45 bak)
Gir og bremser: Shimano 105 Disc
Krank: Quarq DZero wattkrank
Sykkelcomputer: Garmin Edge 830
Sko: Bontrager Cambion
Hjelm: Bontrager XXX WaveCell
Briller: 100% S3
Bekledning: Green Cycling Norway (Orack)
Energiprodukt: Squeezy Sport Nutrition, Marksets Brødmiks. Jeg hadde to 750 ml flasker.
Jeg fikk hjelp av Oslo Sykkelverksted og Harald hos Foss Sykler til å gjøre klar sykkelen.
Styrevesken rommet 3,5 liter der jeg hovedsakelig pakket snacks, en håndpumpe og eksternt batteri. I saddelvesken hadde jeg to slanger, dekkspaker, lappesaker og multiverktøy. Så brukte jeg lommene på ryggen til klær, mobil og energibarer.
Startnummeret fikk jeg faktisk av Fredrik Normann, som dessverre ikke fikk stilt. Takk, Fredrik!
LES OGSÅ: Dette er Gravel
Starten gikk klokken 07 fra Tryvann og 50 ryttere satte utfor, retning Brunkollen. Det hadde regnet på morgenen, men sluttet heldigvis like før vi startet. Snart skulle været snu til strålende sykkelvær med sol, 18 grader og lite vind.
Det skilte seg snart ut en tetgruppe som jeg hang meg på. Gruppen bestod av omtrent 10 ryttere som holdt mer eller mindre sammen til lunsjstoppet etter 85 km ved Damtjern. Pastasalat, kaffe og snack. Herlig påfyll av næring inn mot det neste partiet.
Kanskje hadde løypens tøffeste parti allerede blitt passert i det vi brakk oss opp Gamleveien mellom Lommedalen og Kleivstua. Det er noen ekstremt seige knekkere her, og man må virkelig gi full gass bare for å komme seg opp.
Et stykke etter lunsj, etter flere fine grusveier og stigninger langs Ringkollen og Svarttjernhøgda, møtte vi på dagens mest teknisk krevende terreng, det vi alle måtte trille deler av partiet. Gravel skal være variert, så det var helt innenfor.
Likevel var det deilig at det ikke var så langt og at vi snart var tilbake på grusveier forbi Mylla og ned til Harestua.
Det var herlige forhold. Sol, 20 grader, og for en natur. Idylliske tømmersetere, fiskevann og skogsro.
Fra Harestua gikk det rett opp mot sola. Vi skulle oppom Solobservatoriet som er Nord-Europas største astronomiske anlegg.
Tetgruppen spredde seg litt opp de bratte bakkene, men vi samlet oss på toppen og kjøpte cola og tok de obligatoriske bildene før vi dro videre. Obligatorisk ja, ikke bare for instastories. En del av oppgaven på Oslo Gravel Grinder var å ta bilde fra Brunkollen, Solobservatoriet og senere ved Haukåsen. Bildene skulle postes på Instagram der arrangementets sponsorer skulle tagges.
Turen fortsatte sørover på Romeriksåsen. Ved Hakadal krysset vi Nittedal og klatret inn i Nordmarka mot Movatn der det var innlagt middag. Chili con carne.
Disse spisestoppene var fine for å fylle opp næring, senke alvoret fra syklingen og ha en hyggelig sykkelprat. De gjorde eventet mer laid back og ga syklingen en ekstra dimensjon. Dette var noe vi skulle klare sammen.
Snart var vi i Lillomarka og igjen møtte vi på stadige knekkere. Den ene etter den andre. Den neste lenger enn den forrige.
Det var varmt, og stoppeklokka viste at vi nærmet oss 10 timer siden start. Det var derfor lov å tenke at dette var seigt. Likevel var det bare å ta en bakke om gangen.
Jeg hadde en tung periode her, men litt ekstra snacks fra styrevesken hjalp. Samtidig tok jeg noen crampfix og vann for å regulere væskebalansen.
Opp Haukåsen begynte jeg igjen å våkne. Per Christian ringte og sørget for at familien møtte oss ved Lambertseter med cola og vann. Helt fantastisk.
Så fortsatte vi inn i sentrum før de siste lange bakkene.
Mange følte seg nok hjemme da vi kom tilbake til Oslo. Derimot var det enda noen solide utfordringer i vente.
Vi var 7-8 ryttere igjen i tetgruppen i det vi nærmet oss Grefsenkollen.
Det var 20 kilometer igjen og jeg tenkte at herifra kjører jeg min egen fart så ser vi hvem som har mer krutt på lager. Opp grusveien til Grefsenkollen syklet jeg ganske hardt, og holdt trøkket til toppen. Ingen fulgte og jeg fortsette de siste 15 kilometerne alene.
Selv om vi hadde syklet nesten elleve timer følte jeg at jeg kunne å tråkke godt og holde en grei flyt. Det var deilig. Selv om dette ikke var noen offisiell konkurranse så ville jeg jobbe helt til mål.
Å sykle opp forbi Ullevålseter og til Tryvannstårnet er brutalt. Spesielt etter 260 kilometer og 5200 høydemeter. Likevel, vi var på tampen av en episk sykkeltur og jeg jobber godt helt opp til mål. Det ble raskeste tid, 13 timer og 18 minutter inkludert stopp.
Noen minutter bak kom resten av tetgruppen. For en tur!
Kudos til The Velo Experience for en helt episk sykkeltur. Det var brutalt, men vakkert. Det var seigt, men også morsomt. En helt herlig dag på sykkelen.
Og sykkelen – ja, den fungerte helt glimrende.
Jeg blir med neste gang også!
