På mandag var jeg igjen klar for kermis. Jeg hadde mulighet til å sykle et pro-kermis i Dentergem, men etter en intens uke, deriblant med ritt i Keerbergen, Geel og Thorembnais-les-Beguines var jeg seig på morgenen og valgte å heller sykle kermiset. Skal man prestere i pro-kermis bør man være i topp slag, mens i kermis kan man gjøre det greit også på en mindre god dag.
Tropevarmen har virkelig kommet til Belgia og på mandag var det over 30 grader og strålende sol. Da blir det ganske så hett. Heldigvis tåler jeg varmen ok og gjorde mine forberedelser som normalt. Jeg var heldig som hadde med Ingrid Sels og mannen, Rudy, som langere. Bra service!
Morgenbeina hadde ikke endret seg og de første rundene av totalt 18 i den 6,2 km lange runden var seige. Jeg viste at det kunne endre seg når jeg kom ordentlig i gang og var ikke bekymret. Løypen var heller ikke spesielt teknisk, så de var ikke hardt å sitte i feltet.
Jeg ble noe freshere etter noen runder og passet på å ikke la sterke ryttere komme av gårde. Jeg var obs, uten å bruke for mye krefter.
Plutselig løsnet det skikkelig. Beina føltes helt konge og jeg var svært sterk. Etter halvkjørt ritt var jeg plutselig en av de sterkeste. Jeg støtet, og gikk kontra på meg selv, og holdt meg helt i tet flere runder. Det resulterte i at jeg og 15 andre fikk en luke på resten av feltet. Vi samarbeidet greit og luken økte.
Jeg følte meg enda bra når det nærmet seg mål. Jeg satt og funderte på hvordan jeg skulle avgjøre rittet til min fordel. Jeg bestemte meg for å begynne støtingen de to siste rundene. Som sagt som gjordt, men de første forsøkene ga ikke noen uttelling og feltet var samlet. Det var flere aktive og jeg passet på å ikke la noen gå uten meg. Fikk vi en luke var jeg med på å kjøre.
Siste runden var ga la jeg inn et skikkelig støt inne på industriområdet. I løpet av 1 km dunket jeg på og feltet sprakk. Jeg kunne egentlig fortsatt, men prøvde å få de få på hjul til å bidra. Dermed ble farten for lav og etterhvert kom de andre opp. Jeg prøvde noen ganger til, men da kanskje litt mer halvhjertet. Jeg turte ikke satse alt på et kort.
Inn mot mål ble jeg litt for passiv. Det gikk slakt oppover mot mål og det var mulig å gå og holde unna. Likevel hadde jeg avslørt at jeg var sterk og ble passet på. Jeg fulgte et par støt, men gikk ikke maks selv. Dermed ble det spurt og jeg ble kun 11.
Årets beste form kom etter 50 km. Jeg har knapt noengang følt meg like sterk. Jeg var, om ikke den sterkeste, i alle fall blant de 3 beste. Men det holder ikke å være sterk om man ikke klarer å utnytte det til sin fordel. Jeg ble for forsiktig, selv om jeg prøvde burde jeg forsøkt en eller to ganger til, og enda hardere. Kanskje burde jeg også startet tidligere og håpet på at bruddet skulle dele seg. Det positive jeg tar med meg var at jeg følte meg bra, kjørte bra (forutenom slutten) og fikk nyttig erfaring mot senere ritt. Og holder formen seg litt lenger blir det nye muligheter for å kjempe om seier.