Et samfunn så isolert fra oss i vesten har naturligvis i årenes løp utviklet nok av normer og uvaner. Akkurat som vi nordmenn er opptatte av våre matritualer – som å prøve og spise så pent som dronningen av England, og skjemmes om vi søler en flekk – har kinesere enkelte «ritualer» selv. Og det er mer enn spisepinner og kinamat som skiller oss fra våre venner i det fjerne Østen.
«- Ikke smatt» husker jeg var en av de mest populære konfliktstarterne rundt middagsbordet hjemme. Jeg føk alltid i fyr og flamme når broren min kommenterte det på sin spydige måte. Kineserne har funnet en løsning for å bevare middagsroen. La alle smatte så mye de vil, helst så mye de klarer. Smatting blir sett på som en måte å vise at man liker maten og anbefales deretter.
Selv om kineserne gjerne unngår konflikter om smatting er det likevel ikke rolig stemning når det spises. Med mat i munnen snakkes det så høyt at man skulle tro samtlige rundt bordet kom rett fra en Iron Maiden-konsert. Verre blir det når, og det vil garantert skje, en av ”spiserne” mottar en telefon. Uttrykket ”excuse me for a moment”, etterfulgt av at samtalemottaker tar med seg telefonen til et annet rom, forekommer kun på Hollywood-filmer i Kina.
«Tenk på barna i Afrika» Hvor mange ganger har du ikke hørt dette når det ligger noe igjen på tallerkenen din? Jeg skal ikke påstå at kinesere ikke bryr seg om barna i Afrika, men spise opp maten gjør de i alle fall ikke. Faktisk er det frekt å skrape av matfatet på restaurant, for om dette er nødvendig har du ikke fått nok mat. Bevisst eller ubevisst, tar de alltid for mye mat også på buffet. Det som blir liggende igjen etter en familie er nok til å mette en familie til.
Til kinesernes forsvar er det riktignok mer bein og knokler i kjøttet enn faktisk kjøtt, så jeg har god forståelse for at det blir litt rester. Østens folk er heller på ingen måte fremmed for å ikle seg kjøterens rolle(å gnage på bein), så at de prøver å sløse kan man ikke påstå. Det er bare at de posjonerer grossalt feil, og det hver bidige gang.
Gatemat er ikke et nytt fenomen, men i Vesten tar man ikke konseptet like seriøst. I Kina derimot selges maten i båser med biler susende forbi en knapp meter bortenfor. Med så mye mat som selges fra chubby trilleboder skulle man nesten tro at ingen tok seg bryet med å bruke kjøkkenet hjemme. Jeg trodde faktisk lenge at mange, om ikke alle, kun kjøpte ferdigmat fra gata. I følge lagets kineser, Liu Heng, så lager de mesteparten av maten hjemme, men er ikke fremmed for å risikere magesjau en gang i blant ved å kjøpe eksosrøkte nudler fra de skitne minibodene.
På restaurant virker det å være ett type måltid som går igjen. Det er Kinas svar på tapas, hvor man bestiller en haug av mindre retter sammen med sine middagsgjester, og deler på ”Lady og Landstrykeren”-vis. Egentlig er det jo en hyggelig gest å dele mat, og man får mulighet til å prøve mye forskjellig, men for en ”semi-hypokondrisk” nordmann, med vellærte hygienerutiner, kan det fort by på problemer. Det er ikke superfristende å plukke kyllingbiter fra en suppe som den snufsete kameraten din nettopp har rotet nedi, med sine egne spisepinner, for ikke å snakke om de andre fem som prøvde suppa like før.
Det er uten tvil andre spiserutiner i Kina, og Apotek 1s hygienetips har tydeligvis ikke nådd helt hit. Ved første øyekast er det nesten utrivelig å spise med kinesere med smatting, grising, masete snakking og ”spyttdeling.” Men kineserne overlever med sine rutiner så det er nok bare å stramme seg opp, glemme de norske ”paranoide” hygienevanene og åpne munnen. Forhåpentligvis kan jeg venne meg tilbake til vår norske stil om 2 mnd, ellers spørs det om jeg er velkommen til mors julemiddag.