Nytt ritt av året et UCI 1.2 rittet Sundvollen GP. Løypa strekker seg rundt Tyrifjorden og tar med seg 2 runder i Røynebakken før man nærmer seg Skaret og tilbake til Sundvollen før en avsluttende stigning opp Krokkleiva. En tøff løype med andre ord.
I år har ikke klatreformen vært helt på topp så jeg bestemte meg for å gjøre et skikkelig forsøk med å komme meg i morgenbrudd. Ikke lenge etter at masteren gikk langs Steinsfjorden klarte noen ryttere å få en luke. Jeg presset meg frem på høyresiden i feltet og støtet meg opp til gruppen, som nå talte rundt 20 ryttere. Til tross for at gruppen var stor fikk vi en solid luke og var nok oppe i 20 sekunder en stund. Jeg ga jernet for å holde farten oppe og følte meg ufordragelig sterk. Dessverre var enkelte lag ikke representert, deriblant Joker-Byggtorget, og etter 15 km ble vi hentet. Et godt forsøk, men vanskelig å komme avgårde med en så stor gruppe.
Bruddforsøkene fortsatte og jeg var med på en god del. Etter 4-5 min klarte en gruppe å stikke og vi i Hero hadde med oss Ola der. Dermed ble vår nye oppgave å forberede oss til Røynebakken, en solid knekker på nesten 4km og 9% i snitt.
Oppover bakken var jeg plutselig ikke like sterk lenger og slet med å klare å presse på. Jeg følte jeg bare hadde et gir, og da det etterhvert ble noen luker i feltet klarte jeg ikke å tette dem. Det var liksom ikke noe ekstra i tanken, selv om jeg var langt ifra sliten. Likevel hadde jeg mer eller mindre kontakt med feltet over toppen og var ganske sikker på å kjøre meg opp igjen i utforkjøringen.
Utforkjøringen var temmelig heftig og de bra svingene var dårlig markert. Jeg ble overrasket ett par ganger, men klarte å presse på gjennom svingene og kjøre bra. Men pluselig i en venstresving lå det grus i innersvingen. Jeg så det – feiget litt ut og begynte å bremse – så så at nå ble svingen veldig krapp – vurderte det som at jeg ikke ville klare svingen – bremste hardere – gikk rett frem – og så over autovernet. En elendig manøver av meg. Å bremse var en stor tabbe, selv om det lå grus i svingen burde jeg presset på gjennom. Helst skulle jeg bremset litt mer før svingen så jeg hadde litt bedre kontroll i tilfelle det var en like brå sving som det faktisk viste seg å være.
Jeg gikk over autovernet og landet i den myke grøften. Verre gikk det med min elskede Trek Emonda som antakelig landet akkurat oppå autovernet i nedfarten og overrøret knakk.
Jeg kom meg inn i følgebilen, hoppet av i langesonen og satt på med Rye til mål. En god start ble til et kjipt ritt, men det er nye muligheter i morgen. Bare jeg får ordnet meg en sykkel.