Etter seieren i Styrkeprøven fikk jeg så mye poeng i Gran Fondo World Tour at jeg tok ledelsen sammenlagt. Et ritt gjenstod, La Cerdanya Cycle Tour innerst i Katalonia nært grensen til både Andorra og Frankrike, høyt oppe i Pyreneene. Jeg tok turen – sammendraget skulle hjem.
Også nummer to sammenlagt, Oslogutten Knut Sande, hadde tatt turen i håp om å hente mitt knappe forsprang på 48 poeng, som tilsvarer drøye minuttet.
Gårsdagens ritt bød på ganske andre utfordringer enn mellom Trondheim og Oslo. Distansen var “bare” 200 kilometer, men inneholdt 3600 høydemeter. Med andre ord, et skikkelig fjellritt. Startfeltet talte hele 500 kvinner og menn, på alle nivå. Fra eliteryttere til nærmest nybegynnere. Jeg håpet selvfølgelig å henge med dem fremste.
Det var en kjølig morgen og småkaldt da vi startet klokka 8. Mange frøs. Jeg hadde kledd meg godt, men jeg skalv også helt til vi kom i først bakke. jeg var først inn, men snart satte noen spanjoler opp farten. Voldsom til fart var det ikke, men nok til at det foregikk en naturlig utskrelling. Jeg satt bra med og på toppen var det rundt 10 igjen. Utforbakken deretter var ganske heftig. Jeg hadde kjørt den på trening før og husket litt hvordan den var. Det var endel hull og krappe svinger så i det sprakk opp nedover og i bunnen var det 7 ryttere igjen.
Etter er flatere parti der rulla gikk begynte bakkene igjen. Opp til Font-Romeu gikk det kontrollert. Jeg dro opp farten selv noen ganger, men det var ikke bratt nok til å utgjøre de store utslagene.
Gruppen holdt sammen også opp neste fjell, Col de la Llose. Derimot gikk det unna i utforkjøringen. Franskmannen Sebastien Pillon satset friskt nedover. Jeg turte ikke følge. Sikkerheten langs løypen var ikke helt 100% hele veien, selv om vi hadde både ledebil foran og servicebil bak. Pillon fikk en god luke i bunnen og jeg hadde bestemt meg for å ta opp jakten på han opp bratte Col de la Creu.
Jeg nærmet meg og fikk også kvittet meg med rytterne bak. Men det var bratt og det var tungt å holde hente inn den lette franskmannen. Jeg sekunderte meg selv oppover bakken og antok å være omtrent 50 sekunder bak på toppen. Bak var en trio på ytterligere 50 sekunder. Det flatet ut og steg slakte opp mot Les Angeles. Franskmannen var ikke lenger å se. Om han hadde økt forspranget eller om det var landskapet som gjorde at jeg mistet han klarte jeg ikke å bestemme meg for. I et heseblesende tempo bakfra kom Knut Sande. Jeg så ingen grunn til å kjøre om kapp, det var enda 60 kilometer igjen og sammen kunne vi lettere hente franskmannen i den lette motvinden.
Det tok lenger tid jeg jeg trodde, men plutselig var franskmannen der. Vi hadde jaget i 30 kilometer og om kun noen svinger startet den siste bakken, Collada de Toses. En 19 km lang bakke som skulle ta oss opp til 1790 m.o.h. Det første partiet av bakken var brattest, men bare 5-6%. Vi kjørte kontrollert, og ingen turte å prøve seg. Halvveis flatet bakken ut. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde kjørt tøffere i bunn for å riste av meg Store-Knut og muligens franskmannen. Her flatet det såpass ut at det ville være mye vanskeligere å kjøre i fra. Jeg begynte etterhvert å se på meg selv som den sterkeste. Franskmannen så sliten ut, Knut så ut til å være på stålet. Likevel var det en liten redsel for at synes bedro og om jeg hadde fått det skikkelig selv kunne sammendraget ryke. I det siste henget mot toppen gikk jeg til, men de bet seg med begge to.
Fra toppen skulle vi slenge oss ned til startbyen Alp. En periodevis ganske heftig avslutning, men god vei. Det kom en motbakke på 2km halvveis. Jeg bestemte meg, jeg skal gå hardt til og gi det et skikkelig forsøk. Beina mine var stive og gutta hang med, så vi var fortsatt samlet da det kun stod en liten utforkjøring mellom oss og mål.
Franskmannen satset som før, Knut hang seg med. Jeg kjente utforkjøringen fra trening tidligere i uken, og tok ikke like stor risiko, men hang lett med. Inn i byen var kanskje det verste strekket. Begrenset med sikkerhet og to rundkjøringer siste 200 meterne gjorde at vinneren var definitivt den som tok de største sjansene. Det kommer flere ritt, så jeg valgte å unngå uhell og ble dermed 3 i gruppen rett bak de to. Knut spurtet inn foran Pillon.
Resultatet ga meg en fin sammenlagtseier i Gran Fondo World Tour. Det er morsomt å skrive opp på CV’en!
Takk til Gran Fondo World Tour for invitasjonen og en flott arrangement. En ekstra takk til Østlandets Blad som min hovedsponsor i Spania. Du vil finne flere morsomme tekster og reiseskildringer der i den kommende tiden.
Neste ritt: Tour of Poyang Lake i Kina