Denne søndagen syklet jeg til Achel i Hamont for å delta i kermisrittet på grensen til Nederland. Det var rett i underkant av 60 km fra Veerle, så det ble med andre ord en lang oppvarming. Men jeg fant greit frem og var klar til å gønne i 21 runder av 5,1 km.
Det var intens støting gjennom store deler av rittet, og til tross for noen småbrudd tok det lang tid før noen virkelig kom avgårde. Jeg var med på mye i starten, og brukte spesielt mye kreftet på å bridge (støte mellom grupper) meg opp til et farlig brudd på 10 menn. Bruddet holdt en runde, men dårlig samarbeid gjorde at det etterhvert ble hentet av feltet. Da måtte jeg ta noen runder på å få tilbake kreftene.
Etter noen runder med flere farlige bruddforsøk bestemte jeg meg for at nå måtte jeg opp til fronten igjen. Da jeg kom frem gikk jeg umiddelbart etter ett par ryttere. Snart kom flere opp og vi dannet en 14-mannsgruppe. Luken til feltet vokste og det så lovende ut.
Jeg følte meg veldig bra og ønsket kanskje litt for mye at bruddet skulle holde unna. Belgiere er taktiske og prøver alltid å spare krefter, men jeg ville ikke bli hentet av feltet og hver gang det stoppet opp tok jeg ansvar for å få i gang kjøringen igjen. Selv om jeg ikke brukte mye krefter på å ta en ekstra føring brukte jeg nok til sammen mer krefter enn mange av konkurrentene.
Mot slutten var det klart at vi ville holde unna, og støtingen fra bruddet begynte. Jeg var med på flere gode forsøk, men ble litt for avventende når en rytter fra Profel gikk. Jeg tolket han som en av de skulmeste konkurrentene og burde gått etter umiddelbart. Men jeg håpet noe andre skulle ta ansvar, og snart hadde han litt for stor luke. Det ble nye bruddforsøk og jeg ønsket å holde meg fremme. Det endte med at jeg fulgte ett forsøk 2km før mål, og tok en føring. Men resten av gruppen hentet oss med 500m igjen og jeg skled litt tilbake. Dermed klarte jeg ikke akselerere og posisjonere meg. Profelrytteren, Sander Elen, holdt luken og resten av gruppen spurtet for 2.plass. Jeg ble tredje sist i bruddet, en veldig dårlig uttelling, spesielt da jeg nok var en av de sterkeste. Og som Kurt Mertens sa etter mål: – De andre rytterne spiser av fatet ditt, og utnyttet at du hele tiden tar det ekstra arbeidet i bruddet.
Han hadde nok rett i at jeg brukte for mye krefter. Men jeg ble nok litt hissig på grøten. Jeg fikk i det minste en god bekreftelse på det jeg har følt i det siste, at jeg er sterk nok til å kjempe om seieren i kermisene. Og det kommer nye muligheter.
Og ja, jeg syklet også hjem igjen, og fikk en kanondag med 220 km på 6 timer.