Alt var tilrettelagt. De 430 kilometerne fra Lærdal – over Filefjell, nedom Fagernes, oppom Valdresfløya, borttil Lom, en liten knekker over Sognefjellet før det bare var å trille ned langs fjorden over Marifjøla og til Sogndal – de skulle gå som en lek. Håpet jeg.
Forberedelsene mine til Jotunheimen Rundt var bra. Kanskje hadde de siste ukene vært hakket tøffe. En solid treningsperiode i mai ble etterfulgt av 3 helger utenlands med ritt i Kasakhstan, Ukraina og Spania. Deretter gikk det opp til Trøndelag og Den Store Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Nesten er kanskje feil betegnelse, men etter 540 kilometer føles det som å bli slått på oppløpet da Knut Sande rykket fra meg i det jeg gikk næringstom ved Minnesund. Takket være noen minutter som gratispassasjer bak Follo Elite klarte jeg å hente meg inn og redde en 2.plass.
LES FØRST: Den Store Styrkeprøven
Uken derpå var tung, men jeg hentet meg såpass inn at jeg følte meg sterk første halvdel av NM fellesstarten følgende søndag. Første halvdel er ikke nok, og jeg endte tilslutt som en av de mange som måtte se avslutningen av rittet fra tilskuerplass.
Dagen etter, på mandagen fikk jeg besøk av min spanske amigo og massør, Alex Vuelta. Han ønsket å oppleve landet vårt, og ville gjerne hjelpe meg under Jotunheimen Rundt. Etter noen dager med lett sykling, massasje og kanotur lastet vi bilen og satte kurs vestover, til Lærdal. Men etterhvert så gode venn Even Aarethun tilbød førsteklasses oppvartning med hytter og god mat på Lærdal Feriepark i et av landets vakreste områder. Lærdal, som en del av Nærøyfjorden, står på UNESCOs verdensarvliste og det er neppe uten grunn. Det kan nesten ikke bli vakrere, i alle fall ikke for en som elsker å sykle småveier langs verdens lengste «isfrie» fjord. For ikke å snakke om de gamle postrutene oppover dalførene som knyttet Bjørgvin og Kristiania en gang i tiden.
LES OGSÅ: Tre dagers i Lærdal
Alex er for første gang i Norge og lot seg begeistre stort av landskapet. Han har lagt sykkelskoene på hylla, men holder koken godt nok til at han lett ble med opp til Stegastein ved Aurland samt opp til Berekvam i Flåmsdalen. Han var likevel glad han ikke skulle sykle 430 kilometer fredag kveld. Jeg derimot gledet meg.
Jeg viste derimot ikke hva som ventet meg i Norges hardeste sykkelritt – Jotunheimen Rundt.
Alex og jeg hadde pakket oss ut fra hytta, og vi fikk lov til å slå oss til ro i stua på Ferieparkens Motel. Jeg spiste. Ikke fordi jeg var så sulten, men denne gangen skulle jeg ikke gå tom, slik som under Trondheim–Oslo. Etter en kort lunsj med Markets Brødmiks ønsket Alex å hvile middag (lunsj). Smart, han skulle også være oppe hele natten. Jeg er ikke ekte spansk, men jeg forsøkte også å ta en siesta.
For første gang begynte jeg å bli spent. Jeg hadde tidligere gått offensivt ut og sagt at jeg ønsket å vinne Jotunheimen Rundt. Helst også kjøre fort. De gode værmeldingene hintet om rekordføre og kanskje kunne tiden til Tronn Skjerstad på 12:28 stå for fall. Sykkelmagasinet Landevei hadde plukket opp saken. Det var jo morro, men satte ekstra press. Nå «måtte» jeg sykle fort. Jeg laget et tidsskjema og håpet på nok kjørevillighet i feltet til at det kunne gå fort helt til Lom, så ville det bli opp til beina å tale for seg under rittets siste mil.
– Er du klar?
Det var min gode kamerat Ulf Tjåland fra Squeezy Sport Nutrition . Standen glinset i sommervarmen. Full av gode energiprodukter som var akkurat det som mange ryttere trengte. Fylle opp lommene med kvalitetsnæring. Squeezy sponset rittet og det er alltid hyggelig å møte folk fra «Okka by.» Spesielt Ulf.
– Ja, tror jo det. Jeg har til og med hentet startnummer. Så nå er det bare å spise middag.
– Bra, det er viktig å fylle på med næring. Både før, under og etter.
– Selvfølgelig, og jeg har pakket med massevis av Squeezy barer, gel og Crampfix. Så denne gangen skal jeg ha nok mat!
Jeg følte meg godt forberedt. Alex skulle legge frem mat, flasker og klær på rittets matstasjoner. Spanjolen var litt bekymret for å kjøre alene gjennom natten, naturlig nok. Det ordnet seg perfekt da Dennis, servicemannen til BOC, også var alene i bilen, men hadde plass til både Alex, reservehjul, reservesykkel, mat og flasker. Også til Follo Elite som vi hadde lovet å hjelpe som en «takk for sist» fra Trondheim-Oslo.
– Har alle skrudd på lysene?
Det var rittleder Solveig Nordengen som ropte ut over høytaleranlegget foran de mange av rittets 600 deltakere. Det var enda godt med kveldssol, men en ordentlig påminnelse på hva vi skulle legge oss ut på. 430 kilometer med sykling gjennom natten. Estimert målgang kl 09.37. Det var ikke kaldt, men det var ikke samme tropevarmen som tidligere på dagen.
Jeg kledde meg etter hva jeg tenkte fornuftig. Vest, løse lår, buff på lomma i tillegg til bib og trøye.
– Du ser lettkledd ut.
Det var et hyggelig gjensyn med Markus Amland som også satt i tetgruppen under årets Trondheim–Oslo.
– Haha, det skal gå fort, svarte jeg mens jeg ble avbrutt av høytaleranlegget.
– 5, 4, 3, 2, 1. GOD TUR.
Vi passerte flere grillfester med ungdom som ladet opp til festivalen Jordeple Rock senere samme kveld. Lukten av kull og svidde pølser var den samme som skulle møte oss i Sogndal utover morgendagen. Først en svipptur bortom Nord-Aurdal og Vågå.
Vi var i gang og alt av nerver borte. Jeg foretrekker å å spise siste måltid før konkurranser omtrent tre timer før start. Alex og jeg var på restauranten ca 2,5t før start, men det var folksomt. Altfor mange syklister som skulle fylle opp lagrene og først etter en time med venting kom maten. Uheldigvis var det heller ikke enkelt å få ris, som jeg helst ville ha, og pasta tåler jeg dårlig. Det ble glutenfri pizza med potet ved siden av. Mett ble jeg. Og fortsatt etter en god time sykling kunne jeg kjenne meg mett, selv om maten kanskje ikke var den beste sorten «pre race meal.» Jeg fikk nøye meg med barer og glutenfri rundstykker frem til Fagernes. Men det var mer enn middagen så tett på syklingen som ødela matlysten.
– De fleste av oss blir sår i rumpa av å sykle med vanlig sykkelbukse.
Frank Løke liker å vise seg frem og jeg forsøkte å psyke han litt ut i feltet. Dumdristig og eplekjekk skulle han forsøke å fullføre rittet i Borats «Mankini»-drakt.
– Dette er kanskje det dummeste jeg har gjort. Men det er fint jeg liker smerte, svarte den tidligere farmendeltakeren.
– Ja, vi får se Frank, alle sier de liker smerte til det blir voldt nok.
Heldigvis tok det ikke mange bakkene oppover fra Borlaug før den tunge eks-håndballspilleren måtte gi slipp på teten og lommematen ble igjen litt mer fristene. Underholdningen var derimot borte, og både natten og alvoret gjorde sin inntreden.
Det hadde vært kaldt og småsurt over Filefjell. Mørket senket seg raskt i det vi stupte nedover Valdres. Nå var sykkellyktene gode å ha. I den klare sommernatten var det ikke stupmørkt, men reaksjonsevnene ble dårligere. Det var periodevis et under at ingen gikk ned i velt. Nesten-velt var det nok av.
Jeg tok det pent. Draviljen var stor og bekjente sa det var best å bruke de første timene til å spare krefter og spise godt. Matlysten var nedadgående, det var jo tross alt langt utpå natt. Ikke et vanlig menneske å se. Kun de 80 gærne syklistene som fortsatt hang med i teten etter en tredjedel av rittet.
På Fagernes var det et lynraskt stopp. Arrangøren hadde laget en regel om at alle måtte stoppe 3 minutter. Men 3 minutter går fort når man skal bruke tiden til å finne tingene sine, fylle opp lommene med mat, kaste søppel i søppelsoner, pisse, men kanskje viktigst av alt – kle seg. Snart skulle vi klatre opp forbi Beitostølen og over Fløya.
Jeg valgte å ta på meg løse knær, vinterjakke og legge varme hansker i lomma. Varmere klær var et godt valg. Alex hadde linet det hele opp, så det var nok tid til å rekke en ekstra smoothie før toget gikk.
Nå var var alvor.
I Fagernes var vi omtrent 10 minutter bak tidsskjema til rekord. Med varmere klær var jeg full av motivasjon til å kjøre hardere. Jeg dro på litt i bakkene etter Fagernes, men fikk ikke selskap. Etter 5 minutter alene i front bestemte jeg meg for å roe meg og vente inn feltet der det flatet ut.
Nå var vi ved langrennseldoradoet Beito etter 185 kilometer. Farten økt. Om det var duften av vakre og spreke langrennsjenter, svette mannfolk eller kanskje det faktum at det endelig var muligheter til å dele ut litt syre til konkurrentene som var årsaken, det vites ikke. Mange hadde i alle fall fått blod på tann.
Det var flere gode rykk. Jeg måtte selv tette en luke på hundre meter. For første gang merket jeg at det var seigt.
Det fortsatte å stige helt opp til toppen på Valdresfløya etter 203 kilometer. Det var vakkert. Solen var i ferd med å stå opp og det lå rim i gresset. Vannene var dekket av frostrøyk. En trollsk stemning.
Espen Mykleby fra NTNUI virket sprek. Han støtet og kjørte opp de siste høydemeterne til 1389 m.o.h alene.. Det gikk fort nok. Da vi passerte toppen fikk Eivind Olsen (Kjekkas) og Eivind Gran (NTNUI) gli av gårde. Ingen tettet luken, så jeg gikk etter. I den påfølgende utforkjøringen hentet jeg «Kjekkasen», mens Eivind Gran kom seg unna og senere dannet et tomannsbrudd med Espen. Jeg og mr. Olsen jaktet en god stund. Vi nærmet oss ikke, men fikk en god luke fra feltet bak. Det ble stadig lysere og jeg skrudde av baklykten for at rytterne bak ikke skulle se oss så lett. Bontrager Flare-lykten kan ses på flere kilometers avstand. Også i dagslys. Her gjaldt det å kamuflere seg for å ikke bli jaktet på bakfra.
Etter å ha kjørt partempo over en halvtime så jeg likevel det 30-mann store feltet nærme seg bakfra og foreslo av vi skulle spare litt krefter og la dem hente oss. Det var tross alt enda over 180 kilometer til Sogndal. Olsen var enig.
– Åhh, så kaldt er er.
Jeg snakket med meg selv. Det er typisk. Praten går lett de første kilometerne. Så blir det stadig et mindre sosialt ritt og man har mer enn nok med å holde den positive samtalen med seg selv. Det var minusgrader. Det gikk rykter om at det var så kaldt som -4ºC.
– Spise og drikke, de andre er minst like kalde.
Vi nærmet oss Randsverk og rittets andre obligatoriske matstasjon. 3 minutter til å kle seg og fylle opp med mat.
– ¡No proteina!
Jeg ropte til Alex. Jeg han ga meg først en recovery bar. Da jeg avstod ga han meg en til. Etterpå forklarte han meg at bar nummer to ikke var protein, men småforfjamset og veldig stresset synes jeg den så lik ut som den første. Jeg fikk uansett fylt opp lommene og flaskene med litt av hvert. Ikke noen sterke hjemmebrente saker, slik som man sikkert kunne funnet inne på de få låvene som enda hadde lys og musikk nå langt på natt. Men jeg var sikkert like rotete og uklar som lokale dreng som hadde mer enn sportsdrikk i glasset.
– ¿Tienes buff?
Jeg ville ha på meg en buff. Merkelig nok fant vi ikke den, men heldigvis dukket fleeceluen min opp. Det er samme lue jeg bruker om vinteren når temperaturene synker mot -10ºC. Flere ryttere i vårt 30 mann store felt valgte å bryte.
Lue hjalp godt og det ga meg snart tilbake varmen i kroppen selv om føttene forble forfrosne.
– It’s hard to eat when it’s so cold.
Erno Kainulainen hadde vært kald og jeg husket disse ordene fra like etter Randsverk godt. Samtidig som mange hadde vært miserable hadde jeg vært flink til å spise og drikke. Jeg beholdt varmen etter Randsverk og hadde også vært delaktig med å holde farten oppe for å ta innpå tetduoen fra NTNUI. Men fresh følte jeg meg ikke. Det var enda grytidlig eller langt på natt om du vil – avhengig om du er en natteravn eller morgenfulg. En festløve er jeg sjeldent. Søvn er undervurdert.
Rekordmuligheten så ut til å ryke. Vi var nesten 30 minutter bak mitt tenkte skjema da vi passerte Lom. Samtidig så seieren ut til å ende i hendene til trønderne i front. Vi hadde ikke sett snurten av dem på mange timer. En annen ting Erno hadde sagt tidlig var:
– Remember kilometer 319. It’s always here the race is decided.
Og vi nærmet oss. Noen få kilometer igjen.
Plutselig gikk Erno til sammen med en annen rytter (muligens Knut Sindre Mølmen). Jeg tenkte det var nå eller aldri og tok opp jakten. Nå skulle det avgjøres.
– Hør på Dennis!
Ordene var fra Ola Morken. En av Sykkel-Norges virkelige ildsjeler. Han var kommet hele veien fra Follo for å ta bilder av slitne syklister opp rittets siste virkelig utfordring. Og nå stod han her sammen med meg, Dennis og Alex.
– Det er bedre at du setter deg i bilen, får i deg næring, slapper av og ikke risikerer resten av sesongen. Du får nye muligheter.
Dennis var tydelig på at jeg ikke var i stand til å sykle. Men jeg ville fortsette.
– Ja, men om jeg tar meg en cola, hviler litt og kanskje tar meg en lur så klarer jeg vel å trille de siste 9 milene ned til Sogndal?
– Men hva er vitsen med å risikere helsen? Når du er så utslått og til og med blør neseblod er det er klart tegn på at nok er nok.
Han hadde et poeng. I jakten på Erno fikk en en total kollaps. Jeg ble veldig uvel, begynte å blø neseblod, tom for krefter og snart så trøtt at jeg knapt klarte å holde meg på veien. Jeg hadde stoppet flere ganger i veien og satt meg ned for å hvile. Jeg klarte ikke sykle raskere enn på sykkelens letteste gir. På flatene trillet jeg. Alex og Dennis hadde ventet på matstasjonen på Sognefjellshytta. Nå hadde de kjørt meg i møte da jeg i løpet av 10 kilometer hadde tapt over 40 minutter til teten.
Det var ordene til Ola Morken som ble utslagsgivende. En av mine gode støttespillere som også er medlem i Team Orset. Gråtkvalt og kvalm.
Jeg satt meg i bilen, fikk hjelp av Alex til å skifte og sovnet snart.
– Gratulerer, Fredrik. Sterk kjørt!
Jeg kom meg til Sogndal, men ikke etter planen. I det jeg «tok en Brink» passerte Follo-kamerat Fredrik Henne meg og hentet snart Erno. De fikk selskap av Eivind Olsen og klarte å hente begge NTNUI-rytterne før de trillet over målstreken samlet til en tredelt seier knappe 3 minutter bak rekordtiden. De hadde med andre ord kjørt råsterkt de siste 10 milene.
Fredrik fortjente rosen, men det var naturligvis likevel med en liten bittersmak jeg gratulerte han. Helst skulle jeg vært der selv også. Kanskje kunne jeg bidratt til å hente de fattige tre minuttene på rekordtiden? Kanskje? Om kroppen ikke hadde sluknet?
Jeg takket pent Alex og Dennis for hjelpen og gikk slukøret opp på Lægreid Hotell for å dusje av meg svette og annet kliss fra nattens festligheter.
I det jeg gikk til hotellet rakk jeg akkurat å applaudere Monica Storhaug med ny løyperekord for damer på 13t og 43 minutter. Sterkt!
– En dag skal jeg sykle 1000 kilometer i strekk.
Ketil Wendelbo Aanensen snakket entusiastisk. Spesielt imponerende med tanke på at han akkurat hadde fullført Jotunheimen Rundt på en 14.plass. Vi spiste arrangørens grillmeny og praten gikk lett i sommervarmen. Overtrøtte folk snakker ofte uten om å tenke seg om. Men jeg tror Ketil mente det. Jeg derimot var ikke så motivert til å sykle enda lenger i det jeg trøstespiste en burger. Hva som skjedde opp Bøverdalen, forstod jeg ikke. Jeg var utrolig bevisst på å spise, drikke og kle meg. Var grunnlaget for svakt eller var jeg ikke restituert nok etter de siste konkurransene?
Kanskje var den største utfordringen for meg at rittet gikk gjennom natten. Nattritt byr på utrolige naturopplevelser, men også store prøvelser. Søvnmangel er en. De store temperatursvingningene er en annen. Fra sol og 20 grader i Lærdal til minus ved Randsverk. Heldigvis var det tørt. Hvor surt hadde det ikke vært om det hadde regnet?
Jeg klarer ikke å si meg ferdig med Jotunheimen Rundt. Det var en utrolig natt. Takk til Sogn CK for tidenes galskap av noe natteravning jeg ikke har sett siden russetiden.
Snart trillet også Frank Løke inn i mål etter 17 timers sykling utkledd som Borat.
Det er allerede tre dager siden. Jeg har ikke klart å fordøye opplevelsen. Faktisk er de sterke inntrykkene vanskelig å sette ord på. Det er litt for mektige følelser knyttet til den lange sommernatten i Jotunheimen.
Det er en blanding av respekt, ærefrykt og skuffelse. Det er et så stort antiklimaks.
Et vakkert mareritt. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares, så jeg prøver ikke engang. Jotunheimen Rundt er noe en bare må forsøke selv.
Jeg skal mestre Jotunheimen Rundt og huker allerede av i kalenderen min for 2019:
Fredag kl 21.10 – Lørdag 09.37: 430 kilometer.
