På lørdag var det klar for andre ritt i Race weekend of North West Jutland med GP Viborg, et 198 km langt ritt med flere røffe gruspartier underveis. Et episk ritt.
Mange hadde tatt lærdom etter gårsdagens Himmerland Rundt der feltet sprakk opp rett fra start og nå ville alle være i teten fra start. Det ble full krig under masteren og de første kilometerne, men som i går tok det ikke mange minutter før en gruppe rev seg løs. Den påfølgende timen ble det færre og færre felt, men flere og flere grupper. Sidevinden gjorde sitt for å bryte i stykker feltene.
Etter en drøy time klarte arrangøren for andre dag på rad å sende oss feil vei. Etter vi først hadde syklet flere kilometer feil ble vi stoppet, sammen med andre grupper rundt. Etter en god pause ble vi restartet, og feltet var nå relativt stort igjen. Eneste gruppe som ikke var her var første gruppe, som klarte å kjøre rett.
Da vi igjen kom avgårde tok det 5 minutter før feltet igjen var splittet i flere grupper. Jeg endte i gruppe 2 og var herifra med i vifta. Det er hardere å ligge på hjul da man ikke får ordentlig ly for vinden. Men det er også seigt å ligge fremme å kjøre, spesielt når veien slynger seg mellom medvind, motvind og sidevind. En tap-tap situasjon, men jeg valgte å holde meg langt fremme.
Etter 130 kilometer var vi svært nære ved å ta igjen gruppen foran oss, samtidig som dagens lengste grusparti nærmet seg. Et 4 km lang seksjon med periodevis røff grus og gjørme. Gårsdagens regn hjalp ikke på veistandarden. Jeg la meg i front og sammen med lagkamerat Ola Jorde avanserte vi og kom oss opp i gruppen foran, som igjen hadde vært delt. Med andre ord var jeg nå i gruppe tre, rundt 1:30 bak lederne, anført av en gruppe med fem ‘Coop-Østerhus’-ryttere. Derimot fikk jeg det veldig i neste grusparti, en solid bakke på omtrent 1 km med 7-8%. Jeg mistet gruppen og ble etter hvert tatt igjen av noen av gutta bak. Vi jobbet greit sammen og kom oss til mål.
Selv om jeg aldri kom meg opp til teten var det godt å kjenne at jeg hadde ok trøkk igjen og kunne være med å jobbe hele dagen. I et så langt og hardt ritt er ikke det noen selvfølge, og etter formen forrige helg i Skien kunne jeg ikke forvente å være blant de sterkeste her nede. Men denne dagen var en oppmuntring og viste at jeg er på gang. Det er deilig.