Det ble en noe uvanlig feiring av Norges nasjonaldag i går. Jeg debuterte i TopCompetition Grand Prix Criquielion som også hadde UCI status 1.2. Flere profflag på start, deriblant Topsport-Vlaanderen som sykler alle de store klassikerrittene og har et svært bra mannskap. Wanty-Groupe Gobert var også med, samt flere av de store CX-rytterne i Sunweb-Napoleon, deriblant legenden Klaas Vantornout. Jeg stilte med 6 lagkamerater fra Prorace: Robin, Joaquim, Gertjan, Brent, Jordy og Marc.
Ut fra start skulle jeg, Marc og Gertjan markere brudd og være med om en større gruppe fikk gå. Jeg ble tatt litt på sengen da masteren var i ferd med å stoppe mot slutten av den nøytrale sonen noe som vanligvis betyr felles pissepause. Flere ryttere stoppet også for å late vannet. Det gjorde at jeg tok meg tid til å ta av et par løse armer og endte omtrent bakerst i feltet. Men ledebilen hadde ikke tenkt å stoppe og akselererte og plutselig var rittet allerede i gang. Dermed måtte jeg bruke noen km på å komme opp i front av feltet igjen. Da jeg nærmet meg var det allerede litt sent og et 6 manns-brudd hadde fått gå. Topsport-Vlaanderen la hele laget i front og sperret veien selv om de ikke hadde noen i front. Snart begynte de også å taue og det virket som de ønsket et kontrollert ritt. Etter 20 helt rolig km eksploderte det plutselig og støtingen begynte igjen. Jeg var greit med på flere av de første forsøkene, men beina var tunge og jeg klarte ikke å være med på alt. En ny gruppe på 7-8 mann fikk etterhvert en luke og jeg prøvde febrilsk å tette den på egen hånd. Det ble vanskelig og jeg måtte etter hvert håpe at noen lag tok ansvar for å kjøre i feltet. Jeg var ganske skuffet over at jeg ikke kom meg med mellombruddet. De kom seg opp til teten og der var det etter hvert 12 mann. Men beina var sure i dag og jeg hadde begrenset med ressurser å ta av. Strengt tatt var det mest skuffende at de to andre lagkompisene mine ikke hjalp meg med å dekke de tidligere bruddene som planlagt. Da hadde jeg kunne spart meg for noen støt og kanskje klart å komme meg med det rette bruddet.
Da jeg ikke kom med i bruddet ble min nye oppgave å passe på Robin og prøve å hjelpe han i spurten. Det store bruddet foran jobbet bra sammen, noe ikke hovedfeltet gjorde. Det ble stadig mer og mer klart at det var 13.plassen feltet skulle kjempe om. De siste 10 milene bestod av en rundløype bl.a. innom Denderoordstaat i Geraardsbergen, en 500 meter lang brosteinsbakke som vi skulle sykle 7 ganger. Den var seig og med mine tunge bein var det hardt. Likevel, selv om beina var seige ble de ikke videre stive og jeg klarte å presse meg over og med feltet de neste rundene. Det gikk periodevis raskt opp her med feltet, men samlet seg igjen i kilometerne etterpå.
På siste runde gikk det ekstra fort opp bakken. Jeg karret meg med, men da det sprakk opp i utforkjøringen klarte jeg ikke å tette luken umiddelbart. Sammen med flere andre ryttere jobbet vi hardt for å komme opp igjen og med 5km til mål var vi i kapp. Jeg kjørte meg raskt oppover i feltet for å komme til fronten for å hjelpe Robin. På smale veier, tildels brostein, var det en kamp å komme frem. Med rundt 1,5 km igjen åpnet det seg på venstre side av feltet. Jeg kjørte frem og så Robin lå ganske godt i 5-6 posisjon. Jeg bestemte meg for å kjøre alt jeg kunne siste km for å hjelpe Robin å holde den gode posisjonen. Det ble et bra opptrekk som holdt til det gjensto 350m. Da åpnet noen andre ryttere spurten og jeg kunne trille rolig til mål, til en 69.plass. Robin ble dessverre litt sperret i siste svingen og fikk “bare” 21.plass. Det er ganske sterkt i dette selskapet, men han er kapabel til så mye bedre. Hans 7.plass sammenlagt i TopCompetition er et bevis på det. Laget mitt ligger nå på 4.plass i lagkonkurransen i TopCompetition noe som er veldig bra. Foran mange gode belgiske kontinentallag. Det er gøy!
Utifra hvordan beina var i går er jeg godt fornøyd med min gjennomføring av rittet. Selv om jeg vet at med mer flaks eller bedre bein kunne jeg vært med i det avgjørende bruddet. Jeg fikk uansett gjort en god jobb for Robin på slutten, og her vet jeg også at på en bedre dag kan det bli ett veldig bra samarbeid. Nå er det bare å håpe på bedre bein for kapasiteten begynner å bli solid. Det er morro!