Annet

Verdens vakreste sted – Dag 2

05/08/16
Jonas Orset

Dette er fortsettelsen på Verdens vakreste stedDette er dag 2. Les dag 1 her.

En reiseskildring fra et unikt møte med nordnorsk natur og kultur på sitt beste. Del 2. Tirsdag 28.06.16:

Leknes, 08:30:
Bryllupsdag i Trollhaugen vekker oss opp. Jeg la den inn som alarm mobilen som en ekstra effekt når jeg reiser rundt i Bygde-Norge. Hallingdal, Lærdal eller Lofoten, Edvard Griegs toner skaper en magisk stemning i et landskap allerede så nasjonalromantisk at hadde noen tatt med Quisling opp hit i forkant av den siste verdenskrigen hadde han aldri funnet på å svike fedrelandet. Men det kan være så stemningsfullt og magisk det bare vil, å komme seg opp er en kamp. Trøtt.no.

– Goedemorgen, sier jeg til Kenny. Ingen tvil om at jeg er språkforvirret etter mange år på reisefot. Denne gangen er det belgisk det går på, men jeg er ikke fremmed for å starte dagen med en Guten morgen, Good morning, Buenos dias eller Zǎoshang hǎo.
– Vi må bare komme oss opp. Mye vi skal rekke i dag, Kenny,
forsøker jeg å si entusiastisk i håp om at både jeg og Kenny skal bli motivert til å komme i gang.
– Gjesp, jaahhh, svarer fotografen halvveis i søvne.

Leknes, 09:00:
– Jeg og Sigurd skal i en begravelse i dag, men dere klarer vel å låse når dere drar? Det er moren til Sigurd, Anne-Elisabeth, som spør. Hun bor største delen av året i Albir i Spania, men om sommeren er det hennes hjemplass Lofoten som gjelder. Det er så fint her om sommeren, sier hun. Og det stemmer.
– Ikke noe problem, håper det blir en fin sermoni, så sees vi etterpå.

Kenny liker seg best bak kamera, men jeg klarte å snike til meg ett bilde av han under arbeidet.
Det ble mange fine bilder fra dag 1. Se dem og les reiseskildringen fra fra vårt første møte med Lofoten ved å trykke på bildet.

Kong Olavs vei, 10:50:
Vi er endelig i gang med dagen. Etter en god posjon havregrøt, kaffe og pakking var vi i gang. Kenny rakk til og med å laste opp NM-bildene, mens jeg publiserte rittrapport. Planen var å komme oss avgårde kl 10, men for all del, vi skal klare å rekke dagens oppgaver selv om skjemaet allerede er ute på tur.

LES MER: Norgesmesterskapet 2016

Jeg tok meg også tid til en snarstopp for å fylle Statoil-koppen på Cirke K. At jeg skulle møte på flere kjentfolk enn Sigurd og moren hadde jeg aldri trodd. Men mot alle odds var Bjørn Anders Johnsen der med kjæresten. The Northen Rider, som han kaller seg på sosiale medier, kommer fra Narvik og satser hardt på syklingen. I fjor ble han tatt ut av TV2 til å sykle Le Etape du Tour med Thor Hushovd. Han var også i Bodø under NM. Neste på Narvikingens program er Lofoten Insomnia, ett 270 km langt ritt fra Å, helt vest i Lofoten, til Lødingen i øst. Og ikke nok med det spektakulære landskapet, rittet går attpåtil midt på natta, i strålende midnattsol. Det hadde vært morsomt å prøve en gang.

Unstad, 11:30:
– The most beatiful place in the world, ifølge Unstad Arctic Surf. Jeg tipper de ikke er helt objektive og smører vel litt godt på. Men flott er det her. Kun 13 mennesker bor her i Unstad, men på sommeren mangedobles innbyggertallet da en haug surfere og andre turister tar turen ut hit for å nyte det kalde vannet og den fine stranden omkranset av fjell.
– Det er fint her, men det var kanskje enda litt råere oppi dalen, påstår jeg. Jeg likte utsikten utover Mærvollspollen enda bedre.
– Jeg er enig, 
svarer Kenny. Oppe ved tunnelen var det enda litt tøffere natur. Men sikkert bedre her i Unstad om du er surfer.
– Kunne du tenkt deg å leie et brett og forsøke, Kenny?
– Er du gal? Jeg bader ikke i Norge. Altfor kaldt!

Lofoten2-3

Henningsvær, 13:15:
Timene går unna. Vi rakk en fotoseanse på Saupstadveien ved Unstad før vi lot GPS'en lede oss tilbake på E10 og ut av Vestvågøy og retning Svolvær. Men helt til Svolvær kom vi ikke. Vi svingte av ved Rørvika og kjørte en smal, men lekker kystvei sørover til Henningsvær – det viktigste fiskeværet i Lofoten. Nå kanskje mest kjent som en idyllisk fiskelandsby, en ideell base for fjellklatrere og verdens beste kanelsnurrer.
– Hvor tror du vi finner kanelsnurrene? lurer Kenny.
Jeg aner ikke, men tar komandoen som om jeg skulle ha vært turistguide her i mitt forrige liv.
– Kanskje her? forsøker jeg.
Jeg står utenfor Klatrekaféen. Uansett om det er her eller ikke må kafeen sjekkes ut. Det er et gammel trehus pyntet med utallige gjennstander, sitater og bilder av djerve klatrere fra hele verden. Det lukter fisk, tang og tare utenfor, innenfor er det lukten av kakebakst og kanelsnurrer som dominerer. Kaféen er et naturlig møtepunkt for fjellfolk som tar turen opp hit for å forsøke seg på Festvågtind.

– Sport climbing is like eating at McDonalds. You know what you get. –Doug Scott

Lofoten2-21

Lysstøperiet, Henningsvær, 13:45:
– Ja, dette er andre saker! Kenny er begeistret for kanelsnurrene. Vi prøvde først ett par snurrer fra Klatrekaféen, men jeg måtte ty til Google for sjekke om vi gikk for det rette bakverket. Det skulle vistnok være Lysstøperiet som hadde verdens beste kanelsnurrer, så da måtte vi teste de også. Ærlig talt merker jeg lite forskjell. Men det gjør Kenny. Han er selvlært kakebaker, en dyktig sådan, noe både jeg og IK Hero-gutta kan stå bak. Etter NM Fellesstarten fikk vi prøve en av hans spesialiteter, karamellpopcorn kake. For en kake! Så om Kenny mener Lysstøperiet har bedre kanelsnurrer enn Klatrekaféen så har han helt sikkert rett. Lukten her er uansett en egen opplevelse i seg selv. Nystøpte lys selges i den ene delen av kaféen, mens i den andre går det i kanelsnurrer og andre hjemmebakte delikatesser. I mellom de to salgsbordene yrer det av tyskere, amerikanere og kinesere. Alle like begeistret for ekte norsk bakverk fra et aktivt fiskevær. Jeg funderer egentlig litt på hvordan Henninsværingene ble slike bakekunstnere. Eneste råvare produsert i mils omkrets er fisk. Men jeg antar sjømennene tok med seg nymalt hvete i bytte med tørrfisk og laks allerede lenge før riksdalen gjorde sitt inntog her i nord.

Lofoten2-20

Valberg, 15:10:
– Oi, så du det? Det var Bjørn Anders igjen! utroper jeg. Vi passerer en syklist som er ute og trener.
– Jasså?
– Haha, ja, det ene var å møte han i Leknes, men at vi skulle møte han igjen. Tipper han koser seg ute på racer'n i disse omgivelsene. Hadde jeg gjort. Jeg ergrer meg over at jeg ikke har mer tid til å sykle her oppe.
– Noen ganger skulle ønske jeg hadde bodd her oppe, Jonas. Da hadde jeg vært ute å løpt hele tiden. Landskapet innbyr jo til lek og morro. Kunne ikke sittet inne da. Se for eksempel den fjellryggen der. Tenk å løpe opp der!
Jeg er enig med Kenny, skulle gjerne tatt en løpetur. Men strengt talt, det er hakket mer fristende å ta turen på to hjul, mener jeg.

Lofoten2-6

Kenny kjøpte faktisk en racer selv som 16-åring, omtrent på samme tiden som jeg kjøpte min første. Jeg hadde en klassisk Bianchi Nirone 7 Alu med Sora-gir. Grønn, tung og elegant. Kenny gikk til innkjøp av en Head. Sort og stilig. Tror han hadde Tiagra-gir om jeg husker rett. Vi hadde mange turer sammen, som ordentlige nybegynnere. På noen av de første turene syklet jeg med Langhus IL-treningsjakke blafrende i vinden, mens Kenny hadde en fake Juventusdrakt. Om vi ikke så ut som amatører mens vi syklet så vi i alle fall ut som det når vi stanset. Jeg tabbet meg sikkert ut 5-6 ganger på å få ut beinet av pedalen, som førte til at den klassiske, og svært pinlige, stillestående og trege velten der du bare tipper sakte til siden var mitt signaturstopp en periode. Etter hvert ble vi begge litt mer rutinerte, og hver for oss gikk vi til innkjøp av sykkeldrakter. Jeg gikk for en Euskaltel-drakt kjøpt i Spania, mens Kenny investerte i en Lampre-drakt fra Sicilia. Vi følte oss som stjernene selv og konkurrerte om å komme først opp enhver bakke. Vassumbakken var den ultimate testen.

Rema 1000, Leknes, 15:45:
Trøttheten siger på igjen. Selv en god natt kan ikke alene rette opp søvnmangelen fra dagen før. Det trengs nok flere dager før jeg er tilbake på 100%. Det er ikke tid til å hvile nå. Vi fikk et lite oppdrag fra Sigurd om å skaffe litt ekstra poteter og pulver til grønnsaksuppe. Det blir luksus med litt ordentlig mat. Kanelsnurrene var gode, og for så vidt mettende nok, men inget fullverdig måltid. Det er heller ikke lenge før vi må komme oss av gårde om vi skal rekke fergen. Vi skal nemlig tilbake samme vei som vi kom i går. Først til Moskenes, så til Bodø.
– Vi må forte oss, Kenny. Bilen skal leveres kl 16! Jeg er litt småstresset. Som vanlig vil noen kanskje påstå. Selv om jeg nå er blitt 25 år er ikke klokken noe jeg har skikkelig dreisen på.
– Op, op, jonge, fortsetter jeg. Enkelte flamske ord har brent seg fast i vokabularet mitt og det belgiske uttrykket for kom igjen og gutt er ord som sitter veldig lett på tunga om dagen.

Cirke K, Leknes 16:05:
Hvor i huleste er damen fra Lofoten Bruktbilutleie. Jeg var denne gangen på plass til rett tid. Jeg rakk også å fylle tanken og rydde ut av bilen, men jeg hadde tydeligvis bedre tid enn først fryktet. Jeg forsøker å ringe og får en småstresset damestemme i svar:
– Hei Jonas. Jeg sitter dessverre i kø. Det er kolonnekjøring grunnet veiarbeid utenfor Leknes flyplass.
HeiJa, vi kjørte forbi der i sted. Jeg har litt dårlig tid. Vi skal rekke en buss kl 17.15. Hvordan kan vi løse det?
– Kan du ikke bare gi nøkkelen til personalet på Cirke K?
– Ok. Da sier vi det. Takk for leien. Bilen har vært veldig god å kjøre!

Napp, 17:30:
– Shit, det er uhyggelig i den undervannstunnelen, utbryter Sigurd i det vi endelig ser lyset. Etter en rask, men utsøkt middag med grønnsakssuppe, takket vi pent for oss hos Sigurds mor i Leknes og satte kursen vestover mot Moskenes i 17-tiden. Kenny tok bagasjen med på bussen fra Leknes 17.15, mens jeg sykler og er heldig og får selskap av Sigurd og Johnny Strømnes fra Lofoten SK.
– Ja, i bunnen der, da bilen kom, hørtes det ut som vi skulle bli kjørt ned. Og så var det sykt kaldt og guffent. Godt å komme ut i dagslys, svarer jeg.
Johnny bare humrer for seg selv. Han virker ikke å være lettskremt. I dag skulle han ut på en kort økt. På lørdag er han en av favorittene i Lofoten Insomnia.
Du må stjele noen av KOM'ene til Dan Erik, Sigurd, utfordrer Johnny. Sigurd nikker og bekrefter at det må han prøve å rekke før han drar tilbake hjem til Spania om kun et par dager. Dan Erik Hansen er en morsom type og i ferd med å bli en levende legende i sykkelmiljøet. Hans selvironi og periodevis pirrende fremtoning gjør at han blitt en kjent figur i Sykkel-Norge. Jeg kjenner han godt fra tiden som student i Bergen.

Det er en deilig sommerkveld. Godt temperatur og kveldsol. Praten går lett og ledig, og det er godt humør. Da tar det naturligvis ikke lang tid før Sigurd går over til hans favorittemne:
– Hvordan går det med damene da, Jonas? Noen nye Tinder-matcher? Hvordan går det med hun skijenta?
– Haha, det er ikke mye å skryte av i Belgia altså. Jeg har sikkert runna Tinder 20 ganger i området der jeg bor. Og med hun skijenta fra en stund tilbake? Kina, vet du Sigurd. Neppe optimalt å stikke 3 måneder til Asia.
– Sa ikke du at du møtte en kineser der borte?
– Haha, kanskje.... 
ler jeg videre.
Johnny smiler fra øre til øre og sier lattermildt:
– Vi savner tiden du var sammen med hun jenta i Spania, Sigurd. Aldri har det vært lettere å følge deg på Facebook. Hun postet jo selfiebilder av dere daglig.
Det er en herlig og uhøytidelig stemning i det vi trøkker på videre. Johnny er ivrigst. Og han skulle bare ha en rolig økt. For en type!

Lofoten2-28
Johnny banker på med Sigurd og meg like bak

Fredvang, 18:00:
Vi har syklet en god time og Sigurd og Johnny snur. Johnny var ikke mindre generøs enn at han ga meg et lite sykkellys så jeg kan komme meg trygt til Moskenes. Ekte nordnorsk gjestfrihet. Det er kjedelig å si hadet til Sigurd. Han er en av mine bedre kamerater fra sykkelmiljøet, men vi sees nok igjen til vinteren. Få steder er mer optimale for vintertrening enn Benidorm, og Sigurd bor 5 km derifra.

LES MER OM: Trening i Benidorm

Jeg kaster meg i bukken i det jeg ser bussen til Kenny nærme seg. Det er usannsynlig at jeg skal klare å holde den bak meg til Moskenes, men jeg dunker på likevel.

Kong Olavs vei, 18:15:
Det henger tonnevis av tørrfisk til høyre mellom meg og havet. Det er satt opp hjell med fisk til tørk på et areal tilsvarende en fotballbane. I samme øyeblikk passerer bussen til Kenny på min venstre side. Kenny gliser og viser peace-tegnet ut av vinduet. Det blir nok han som kommer først til Moskenes. 20 km igjen.

Jeg har også fått en telefon av faren min. Han og mamma er på motorsykkelferie og tar samme ferge som oss til Bodø. Han uttrykte bekymring over at fergen skulle gå tidligere enn først antatt. Jeg har 45 min på meg så det er bare å innta en aerodynamisk posisjon og holde farten oppe. Det skal uansett gå greit – så lenge jeg ikke punkterer.

Lofoten2-14

Moskenes 19:15:
Null stress i joggedress. Jeg rakk fergen med god margin. Litt dunking måtte til og de siste 10 km forbi nydelige Hamnøy, Sakrisøy og Reine gikk sikkert i 35 km/t i snitt – i slalom mellom bobiler og campers. Alle rittene i Belgia har ikke gjort meg fremmed for å hoppe opp og ned fortauskanter eller kjørestilen "brems og akselerer." Etter en sesong i Flanderen blir man liksom ikke så stresset lenger og blir god til å finne alternative kjøremønster.

Kenny er også om bord. Han kom først. Jeg gjemmer sykkelen mellom Pappas BMW og en enorm rød brannslange før jeg stikker opp på toalettet for å skifte til rene klær. Sykkeltøy er til å sykle i, ikke reise i.

MS Bodø, 21:30:
Vi kan knapt skimte land lenger. Vann på alle kanter. Vi er på vei bort fra Lofoten, samme vei som vi kom dagen i forveien.

Pappa tilbyr oss kaffé, men jeg står over. Det vil bli en kort natt på Scandic Hotell i Bodø før morgendagens hjemreise. Jeg og Kenny har tatt på oss ansvaret med å kjøre Hero-bilen hjem til Oslo. I morgen er målet 80 mil og Oppdal. Vi må starte tidlig. Grytidlig. Å sette vekkerklokken på 7.00 kommer i alle fall til å føles seigt. Det blir ikke lange natten, så jeg må forsøke å sove umiddelbart, og da er ikke kaffe optimalt. Om det hadde gitt noen påvirkning vet jeg ikke, jeg er uansett stuptrøtt.

Lofoten har bydd på enorme opplevelser selv om vi kun har vært der i halvannet døgn. Jeg har for all del ikke gått trøtt av Lofoten, men nå sovner jeg pladask i mammas favn.

Lofoten2-25