Kineserne virker som et hyggelig folk, og de virker å alltid ha tid til deg. Men merkelig nok, når de setter seg bak ratter skifter de fra rolige og avslappende mennesker til aggressive og hysteriske bavianer (selvfølgelig uten å trekke noen rasistiske sammenligninger). For det er fascinerende hvordan et land der det meste virker å være i systematisk kontroll, og et organisert hierarkisk samfunnsmønster, kan totalt kollapse når kineserne setter seg inn i et kjøretøy.
For en utenforstående virker alt som skjer i det folkerike landet å være planlagt i den minste detalj. Noen ganger tar det litt tid før detaljene planlegges, slik det har vært i laget mitt, men når det nærmer seg er alt satt inn i en så presis plan at til og med Egon Olsen hadde blitt imponert. Alle vet de har sin egen lille plass i systemet og avviker aldri fra sine oppgaver, uansett hvor umenneskelig kjedelig det måtte være. Mange hoteller i Kina har faktisk egen heisansvarlig i hver etasje, hvor personens eneste oppgave er å trykke på knappen når du kommer, så du skal slippe å ta deg bryet med å trykke ”opp” eller ”ned” selv. Ett annet eksempel på totalt system er at det er helt akseptabelt å kaste søppel langs veiene, for det er garantert at søppelet er borte dagen derpå. En real møkkajobb som får den norske søppelmann-jobben til å virke som en drømmejobb.
Det føles farlig i trafikken. Biler på kryss og tvers, kjøring på rødt lys, fotgjengere og syklister som krysser åpen gate med bilene tutende på hver side. I en tofeltsvei, med motgående trafikk kjøres det 3 biler i bredde, samt syklister og mopeder på veiskulderen. Det er aldri noe risikotenking ved forbikjøringer, er det plass er det obligatorisk virker det som. Uansett om det er 50m til neste kryss der du uansett må stoppe. Og ingen virker å være berørt av kaoset, men følger bare med og lager enda mer rot. For en gutt som kommer fra et land der lydsignalet, eller tutingen som det kalles på folkemunne, forbindes med illsinte bilister og farlige forbikjøringer er det skremmende bare å høre trafikken. Bilhornet brukes så ofte her at det mister sin skremsel, og kun fungerer som en hyggelig liten ringeklokke for å si: ”Her er jeg.”
Det slår meg at bilistene faktisk ikke er hissige eller irriterte, men kjører bare umåtelig aggressivt. Og skal du være i trafikken må du bare delta på ”moroa.” Det er så klart livsfarlig, men holder du øyne og øre åpne, samt har en viss kontroll over kjøretøyet har du en fair sjanse til å komme helskinnet fra turen.
Min teori på hva som skaper den samfunnsmessige kollapsen på veiene, er at hierarkiet i samfunnet oppløses her. Veiene blir som små åpne ”hierarkifrie paradis” der alle har like rettigheter og kan derfor gjøre som de vil. Nødetatene må også finne seg i kaoset og det virker å være lite respekt for sirener (Kanskje fordi lyden drukner i all tutingen). Mitt tips er å lage egne felt med hierarkisk oppbygning. Sjefene får det innerste feltet og kan kjøre i fri fart. De har til enhver tid forkjørsrett og kan gjøre hva de vil. Korte stopp i dette feltet er kun akseptert om du tjener over 1 million CNY i året. Parkering kun om du har inntekt på over 100 millioner CNY og ikke benytter deg av skatteparadiset i Hong Kong. Deretter går det nedover i hierarkiet og avslutter på veiskulderen der bomsene, søppelplukkerne og syklistene(lik den norske standarden) må oppholde seg. Da blir det nok mindre kaos i trafikken, og kanskje blir det da så stille på veiene slik at det er mulig å sove selv om du bor vis-a-vis Kinas svar på E6.
Enn så lenge er ikke min teori blitt verifisert av den Kinesiske regjering og jeg må nok nøye meg med kaos de neste 3 månedene. Som syklist har jeg heldigvis gode unnamanøver-ferdigheter og kan smyge meg gjennom de minste luker og stoppe på en femøring (tja…). Føler derfor jeg selv har ok kontroll i kaoset, men jeg venter bare på å bli kjørt ned bakfra eller fra en sidevei. Foreløpig, etter 2 økter her nede har jeg ikke fått en skramme. Bank i bordet og måtte det vare!