Denne posten ble først publisert på www.procycling.no 26.03.18.
Gjennom mine år som syklist i utenlandske lag har jeg hørt og sett litt av hvert, på god og ondt. Jeg har bodd på rom med tidligere juksemakere som enda beskyldes for å ta snarveier, jeg har vært hos leger som ikke er fremmed for å ta deg med godt innover gråsonene, og jeg har konkurrert mot ryttere som garantert jukset, uten å bli tatt. Skal man være politisk korrekt er man uskyldig til det motsatte er bevist, men det finnes grenser for naivitet.
Da jeg vokste opp med US Postal, T-mobile, Phonak, Liberty Seguros og flere var ikke doping noe jeg trodde på. Enkelte av rytterne hadde allerede vært utestengt, men jeg trodde på å gi dem nye sjanser og jeg trodde på det gode i rytterne. I løpet av ikke mange år forstod jeg at det knapt finnes skitnere program på TV, uansett hvor mange voksenkanaler du måtte inneha. Med Operacion Puerto i 2006 fikk sporten seg en real knekk, men også en ny start, trodde man. Mitt først personlige møte med dopingkulturen var da jeg var i Frankrike og så mitt daværende idol – Alexandre Vinoukorov ta en imponerende soloseier på den 15.etappen i i TdF 2007, før like senere ble tatt for EPO og kastet ut av Touren. Jeg begynte å forstå at sykkelkulturen har en mangel på troverdighet. Dopingmisbruk tydelig i bruk i alle fall til 2010.
Så kom blodpass og endelig fikk WADA en mulighet til å kontrollere rytternes unormale blodverdier. Blodpass blir derimot kun benyttet i World Tour’en. Resten av verden er fortsatt forbeholdt juksemakerne.
Jeg har selv vært vitne til mistenkelige situasjoner. I Kina var jeg lagkamerat med bulgarske Ivailo Gabrovski, en notorisk doper, tatt flere ganger for EPO, og kom nettopp tilbake fra en 2 års utestengelse. I Tour of China så han helt utrent ut. Likevel kjørte han som et uvær. Til tross for at han syklet for med meg for Jilun Wuxi Cycling Team valgte han å samarbeide med det taiwanske lederlaget RTS-Santic. De første 2t av rittet nøytraliserte han alt ved å ligge å banke i 50 km/t. Det luktet ikke rent mel i posen. Om de beste konkurrentene var rene var riktignok heller ikke så sikkert.
I et senere ritt fikk jeg Ivan Stevic som lag- og romkamerat. Ivan var virkelig en hyggelig og levende figur, som alltid spredde godt humør rundt seg. Men historien var ikke like hyggelig, og serberen var dømt for å bruke og selge illegale medikamenter, og har livstidsutestengelse fra Italia og USA (men fikk likevel tillatelse til å sykle VM i Richmond 2016). Ivan er en type det er vanskelig å dømme, men er også et tydelig eksempel på hvor uryddig sporten kan være, når de hyggeligste karene har en slik dopingetikk. Ryktene skal ha det til at Stevic heller ikke nå er helt ren.
Når de hyggeligste gutta er blant de som benytter dopingmidler møter sporten store moralutfordringer.
I slutten av januar i 2017 ble vi vitne til at også mekanisk juks er tilstede i sykkelsporten her i Europa. I Kina i fjor ble jeg kjent med Peter Pouly som var blant de første til å bli utestengt for mekanisk doping tilbake i 2016. Franskmannen, som nå bor i Thailand, ble nummer 2 i Tour of Poyang Lake og han ble med oss i CCN ut for å spise i Hong Kong etter rittet. Igjen en hyggelig mann, men om han har rett moral kan betviles.
UCI har en stor oppgave med å rydde opp. Det er ingen lett oppgave og man kan lett betvile om det gjøres nok. David Lappartient vant valget i høst og det blir spennende å se hvordan han klarer å skape en mer troverdig sykkelsport.
Da jeg besøkte Colombia var igjen gråsonene på agendaen, for ikke å snakke om enda mørkere soner. Ryktene virret om at den ene og andre var dopet. Likevel fikk jeg inntrykk av at de fleste holdt seg unna ulovlige preparater, men metodene var ok så lenge de ikke ble snakket om. Da mener jeg først og fremst den omfattende bruken av vitamin- og mineralinjeksjoner. Dette skulle være hemmeligheten til alle de beste colombianske rytterne. De bodde og trente i høyden, og for å tåle treningen på 6-7 timer var de ”avhengig” av injeksjoner. Dette var helt standard blant landets syklister og en av grunnene til at colombianerne stadig søkte hjem mellom konkurransene. Hjem for å fylle på lagrene. For ordens skyld er det lov med mindre doser opptil 50 ml/dag, men dette gir svært liten effekt og det ble gjerne brukt langt større doser. Dette var jeg selv vitne til. Samtidig har en lisensiert lege lov å gi større doser om det foreligger en medisinsk grunn (TUE) for dette. Vi er vel alle enige om at økt prestasjon ikke er en tilstrekkelig grunn, om mer hvile ville gitt tilsvarende helseeffekt. Etter hva som kom frem i mediene denne våren skal også Team Sky ha opptredd på samme måte. Gråsonene er lange og nærmest endeløse.
Med et intenst antidoping-arbeid kunne vi håpet at vi nå ville se færre skandaler i årene fremover, men vi ble i fjor vitne til første sak av mekanisk doping og offentliggjøring av utbredt TUI i verdens beste sykkellag, og disse skandalene det blir neppe de siste.
Å være naiv kan være en god ting. Det hjelper deg å se lyst på verden og ha troen på at man også selv kan lykkes på de rette premisser. Mange kritiserte Hushovd for å opptre naivt på 2000-tallet. Jeg forstår han godt. Det er ikke lett å gå ut mot lagkamerater og konkurrenter uten å direkte ha vært vitne til dopingmisbruk, uansett hvor sannsynlig det virket å være.
– Samtidig er det i dag helt klart mulig å nå toppen også utenom å jukse. Det er ingen grunn til å mistenkeliggjøre våre beste norske profiler.
I en sport der alle kanskje ikke konkurrerer på like vilkår er min oppfordring å ikke bare hylle de som står øverst på resultatlistene, men første og fremst hylle gleden og opplevelsen sporten gir. Den kan ikke doperne ta fra deg. Og jobber du ekstra hardt og oppnår resultatene på rent grunnlag er det en ekstra fin bonus. Uten bismak.