På tirsdag hintet jeg om at jeg igjen skulle på eventyr. Mange kom med gode forslag til hvor jeg skulle, men ingen tippet rett. Kanskje ikke så rart, Colombia er et uvanlig reisemål for en europeisk syklist. Men akk, så morro det blir!
De neste 78 dagene skal jeg tilbringe med sykkellaget Team Wilches og ha base like utenfor Bogota på over 2500 m.o.h. Utfordringene er mange, men opplevelsene blir store!
Mange lurer nok på hvordan det har seg at jeg bestemte meg for å reise til Sør-Amerika for å sykle. Under årets Tour of Poyang Lake i Kina møtte jeg det colombianske laget, da under navnet Pinturas Bler, og vi fant raskt tonen. Min spansk er ikke helt 100%, men den var god nok til at vi ble venner og de spurte meg flere ganger når jeg skulle til Colombia. Det virket ganske fristende og jeg bestemte meg ganske raskt for at jeg ønsket et opphold denne vinteren.
Rittkalenderen, den lange reisen, akklimatiseringen og høyden gjør at det var mest gunstig med en lengere periode i Colombia når jeg først skulle dra. Dermed endte jeg på over 2,5 måned! Det gjør at jeg får god tid til å tilvenne meg klima og kultur, og forhåpentligvis komme i ok form til å prøve meg i noen ritt.
Det er mye jeg ikke vet, men jeg har troen på at det blir noen positive uker. Gutta i Wilches har tatt i mot meg med åpne armer og gir meg det jeg skulle trenge av service, overnatting og support rundt ritt. Faktisk har de også sagt de også ordner mat, men da jeg skal bo privat føler jeg at matinnkjøp skal jeg i det minste kunne bidra med.
Jeg føler meg svært velkommen, faktisk har den syklende laglederen, Juan Pablo, sagt at alle gleder seg til jeg kommer. Han selv, hans kone, sine barn, hans far – alle gleder seg veldig. Jeg er til og med invitert i hans datters 15-årsdag på i morgen. Med andre ord, det står ikke på gjestfriheten.
Jeg har blitt invitert til å overnatte hos flere, men det ble mest naturlig å bo hos Noberto, broren til Juan Pablo, i Facatativa. Det ligger omtrent 5 mil nordvest av Bogota. Noberto (“Beto”) var kanskje den jeg ble best kjent med i Kina. Han sykler selv i laget, er sykkelcoach, og kan noen engelske ord. Min spansk får nok kjørt seg, men jeg ser frem til å lære å språket mer flytende. Juan Pablo snakker heldigvis engelsk om det skulle trengs og bor like nedi gata.
Team Wilches er et familiebasert lag som sykler de fleste av de store rittene i Colombia, samt noen internasjonale ritt. Faren til Juan Pablo, Pablo, var profesjonell i sin tid, og syklet i bl.a. Tour de France, Vuelta España og Giro di Italia, for ikke å snakke ned Vuelta Colombia som han vant i 1987. Sønnene har syklet i Europa selv, og vært profesjonelle i Kina. Fetteren er mekaniker og en av sønnene til Juan Pablo sykler også. En skikkelig familiebedrift! Men laget har selvfølgelig en rekke andre ryttere også, fra hele landet. Jeg ser frem til å hospitere på laget når jeg er i Colombia.
Som nevnt møter jeg mange utfordringer. Jeg er spent på mye, både klima og høydetrening. Jeg må helt klart ha en akklimatiseringsfase, men jeg har heldigvis god tid. På NIH har jeg tatt tester og fått råd om høydetrening, så jeg stiller forbredt. Men som førstegangsreisende til høyden må jeg være uvanlig flink til å holde igjen og lytte til kroppens signaler.
En annen utfordring er trafikken, veiene og sikkerheten. Kan jeg trene alene? Er det mange fine veier å trene på? Er det trygt? Jeg vil hovedsakelig ha treningskamerater, så det bør være ok. Jeg bare håper det er greit å tilpasse treningsplanen etter dem (slik at jeg i starten får trent rolig nok, og på sikt for trent godt nok).
Søk på Strava tilsier at det er et begrenset veinett og jeg stort sett må velge de store veiene. Der er det nok endel trafikk. Jeg kan enten sykle mot Bogota, hovedstaden, eller mot fjellene. Fjellene høres smartest ut, men det er også mer fysisk krevende. Blir alle turene dermed knallharde? Og er det trygt å sykle alene? Jeg har hørt historier om at ryttere har blitt ranet langs veiene, men tror og håper det hører til sjeldenhetene. En viss usikkerhet til hva jeg kan gjøre og hvilket opplegg som er mulig å gjennomføre blir det.
Når det er sagt er jeg spent på om jeg klarer å holde meg frisk. Jeg er spent på hvor raskt jeg klarer å kommunisere med andre (uten å snakke uvanlig sakte med enkelt ordvalg). Jeg er spesielt spent på hvordan det blir å sykle ritt. Det er ingen tvil om at colombianerne er helt råe klatrere. Chaves, Uran og Quintana er stjernene, men listen er lang. Rytterne er små og lette, og trener mye i bakker. Mange av dem har en naturlig stor erytropoetinproduksjon (EPO) da de bor i høyden, men det ryktes også at mange ikke er fremmed for å ta ulovlige tilskudd også.
Ryktene skal ha det til at det er meget kuperte løyper, så for en ren utøver, som ikke er vant til høyden, har bodd de siste årene i flate Belgia og i tillegg kommer rett fra vinteren forventer jeg et rotterace kun for å fullføre rittene. Kanskje kan jeg mot slutten av oppholdet ha en mer offensiv forventning til resultat. Vi får se.
Utfordringene er mange og spenningen stor. Det jeg er sikker på er at det blir opplevelser på godt og ond, forhåpentligvis flest gode. Reisen kan du selvfølgelig følge her på nettsiden. Om du ikke følger meg på sosiale medier kan jeg også anbefale:
Facebook – Mitt mest brukte sosiale medium
Instagram – For hyppigere tilgang til bilder og videosnutt
Strava – Følg sykkeltreningen og se fakta fra alle mine tråkk
Jeg setter pris på dere følgere. Tusen takk!
For entusiaster, det er ikke dumt å sjekke ut og like facebooksiden til Team Wilches – trykke her.