Årets siste måned ble naturligvis preget av mitt spenstige sykkelstunt til Polen. Men det var ikke det eneste jeg rakk før juleroen slo inn og 2018 takket for seg.
LES FØRST: Oppsummering – November
Etter utfordring fra Klimapilegrim skulle jeg sykle fra Oslo til FNs miljøkonferanse i Katowice i Polen. En tur som var 1369 km og jeg la opp en tidsplan på seks dager. Det ble lange dagsetapper. Det var surt og grått, og spesielt var det en mental utfordring. En tålmodighetsprøve.
ANBEFALT LESING: Fortellingen om en Klimapilegrim
Jeg nådde frem og jeg fikk bevist at det det var mulig å sykle den ekstreme distansen, selv på vintertid. Min agenda var å vise både hvor god sykkelen er som transportmiddel, men mest å inspirere til å tenke nytt og utenfor boksen og utfordre våre komfortsoner. Jeg tror vi alle vokser mye som mennesker når vi tørr å utfordre oss selv og våre tankemønstre.
LES OGSÅ: Mer enn en Norgesrekord
Det er viktig å ha et fellesskap også utenfor sin daglige omgangskrets. Derfor var det godt at jeg rakk hjem til Norge akkurat i tid til juleavslutningen på Filadelfiakirken. Her er et veldig oppbyggende og hyggelig miljø og jeg forsøker å bli med på samlinger og møter hver gang jeg er i Oslo-området.
Følgende lørdag var jeg invitert til No Limitations spinningmaraton og satte kursen til Bryne. Jeg fly over på (helst skulle jeg tatt tog, men jeg fant ikke akseptable priser eller reiseplan som passet, dessverre.) allerede på fredag. Dermed rakk jeg en tur innom kontoret til Hope for Justice Norge i Stavanger. Her gjøres utrolig mye godt arbeid og jeg ser frem til å støtte deres innsats mot moderne slaveri også i tiden fremover.
I Vigrestad fikk jeg super innlosjering av Extreme Challenge-kompanjong Ketil, før vi lørdag morgen endelig var på Bryne. No Limitation hjelper mennesker som har eller står i fare for å få utfordringer knyttet til rus,- psykiatri-, og/eller kriminalitet. Ved fysisk aktivitet ønsker No Limitation å spre aktivitetsglede og skape mestringsfølelse og selvtillit for deltakerne. Nettopp ved at man utfordrer sine komfortsoner og får en forståelse at mer er mulig enn man først skulle tro. Slik hjelper de deltakerne å unngå tilbakefall. Et av målene til No Limitation er å sykle Den Store Styrkeprøven Trondheim-Oslo. Jeg ble invitert til å være med på spinningen, samt dele råd og inspirasjon til deltakerne. Det ble en veldig givende dag med mange flotte mennesker!
De siste to årene har jeg og Green Cycling Norway invitert til å sykle hjem til jul isteden for å kjøre. Flere har slengt seg på og det er en flott måte å sykle julen inn. Samtidig viser det at man ikke må velge bilen selv når man skal på fjellet. Jeg har syklet Oslo-Nesbyen, og fått to lange og flotte dager på sykkelen.
Etter syklingen til Polen hadde jeg nesten ikke noe valg, men å sykle til juleferingen i år igjen. Helt restituert var jeg ikke, og valgte å dele syklingen opp i to deler for ikke kjøre kroppen helt i senk. På etappe én syklet jeg til min kamerat Tor Martin Osvald fra Røyse. Ettersom han var på jobb til senkvelden ble det sen ankomst, spesielt da jeg bommet litt på tidsbruken min og ankom i 23-tiden. Det ble likevel veldig trivelig, men jeg var nok ikke i seng før godt over 01.
Rundt 10.30 var jeg på sykkelen igjen på vei nordvestover. For å teste en ny trasé valgte jeg å sykle over Norefjell, ned til Eggedal og så over Haglebu til Bromma. Det var ikke spesielt kalde i dalstrøkene med 3-5 minus, men det ble likevel bitende kaldt i ned fjellovergangene. Første måtte jeg i nød varme meg med en kaffe i Eggedal, før jeg satte kursen videre.
Over Haglebu ble det verre og ned til Bromma ble hendene mine helt forfrosne. Jeg stoppet en gang og løp litt, noe som hjalp noe, men det ble fort kaldt igjen. To-finger-handskene ble helt stive og det var skikkelig neglsprett for fingrene. Jeg var plaget, men kom meg ned til Bromma og løp rett inn på bensinstasjonen og la hendene under varmt vann i vasken inne på toalettet. Det angret jeg fort på, for det ga en ekstrem smerte. Screaming barfies kalles det blant isklatrere. Jeg fikk tårer i øynene og viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Etter 4-5 minutter ble det heldigvis litt bedre og jeg kjøpte meg en kakao og en varm pølse for å få litt tilbake livsgnisten og varmen. Det hjalp.
Siste biten fra Bromma, til Nesbyen og opp til hytta ble bare selve parademarsjen, men det var likevel hyggelig å få selskap fra min bekymrede pappa som kjørte følgebil de siste kilometerne opp til hytta ved Natten.
Til tross for månedens tidligere langturer nedover til Polen ble det likevel en krevende tur og det var nesten litt emosjonelt å komme frem. Sjeldent, om noen gang, har jeg blitt så akutt kald på hendene, samtidig som jeg var sliten og seig i kroppen. Det hjelp nok å dele turen i to, men fjellpassene med påfølgende utforkjøringer var neppe noen genistrek om man søker komfort – noe jeg kanskje uansett ikke er kjent for.
Jeg husker bedre de gode minnene enn de dårlige og jeg vil, til tross for alt ubehaget underveis, kalle syklingen til Polen og til hytta for gode idéer, selv om de kanskje ikke opplevdes sånn underveis. Også kroppen hadde behov for en liten «time out» og det ble en veldig rolig julefeiring, med uvanlig lite trening.
Men noen ganger har man både fysisk og mentalt godt av å ta en liten pause. Det hjelper ikke å stresse over en liten «down,» men bedre å akseptere at man har behov for noen ekstra dager til å samle krefter til ny innsats.
Straks er det 2019 og jeg gleder meg!
