Jeg har sagt det før og sier igjen:
– Noen ganger må man tørre å gå utenfor boksen, tenke nytt og utenfor de faste rammene.
Denne uken hadde jeg ingen ritt på planen før søndag. Jeg kunne for så vidt sårt trenge en god treningsuke med litt mengde. Det blir altfor lite tid til mengdetrening når man sykler 3 ritt i uken. Da blir det stort sett kaffeturer og restitusjonsturer mellom rittene. Rittene er såpass harde at man må ta seg tid til å hente seg inn igjen dagen derpå. Men denne uken hadde jeg fri i midtuken og da var det påtid å legge inn noen gode langturer.
Har du syklet i Belgia før? Har du syklet langtur? Alt over 2 timer føles som en evighet og en 4-timers økt føles som en 8-timers. Ettersom jeg tenkte å legge inn en 3-dagers bolk med oppmot 15 timer var det ikke veldig fristende å bli værende i Veerle. Det var heller antakelig ingen å trene med.
Om jeg skulle dra bort, hvor skulle jeg dra da? En rimelig reise til et inspirerende treningsmiljø. Nederland? Nei, gode veier, men altfor flatt. Vallonia? Tja, kanskje, men ikke veldig inspirerende. Frankrike? Litt langt kanskje?
Så slo det meg, jeg stikker til Luxemburg! Jeg har alltid synes det bittelille fyrstelandet virker spennende. Fine veier sies det, kupert, ikke for langt. Jeg googlet litt og fant ut at det var enkelt å ta tog til grensa og greie priser på overnatting. Fristende…
I helga syklet jeg 3 ritt på 4 dager og det var ikke mye tid til å tenke Luxemburg før mandag. Skulle jeg dra eller ikke? Jeg måtte dra tirsdag morgen om jeg skulle rekke det. Mandag kveld begynte jeg smått å pakke og sende mail til potensielle overnattingssteder. Jeg bestemte meg for å ta avgjørelsen tirsdag morgen, rett før jeg måtte dra.
Natt til tirsdag sov jeg urolig. Jeg var spent og begynte å glede meg til turen. Jeg følte meg litt smågal som var såpass impulsiv. Egentlig ganske ulikt meg. På morgenen var det ingen vei utenom, jeg måtte bare slenge meg rundt og dra på eventyr. Det var bare å slenge på seg sekken og dra av sted.
Jeg fikk selskap av Robin Mertens til toget i Aarchot.
– This is really old school. You’re like a Viking. Travelling the world. But please don’t start stealing and raping the women.
– I’ll try, but cannot promise anything, it’s in my blood, fleipet jeg.
Robin er min gode belgiske kompis som i fjor også syklet for Prorace, men i år syklet for conti-laget Veranclassic. Han skulle sykle Ronde van Vlaams-Brabant og kunne ikke bli med. Men jeg tror han var ganske misunnelig egentlig.
Etter en 2t og 16min, med to togskift og to klesskift, var jeg i Gouvy på belgisk side av grensen mot Luxemburg. Litt vått på bakken, men det var i ferd med å tørke. Nå ventet en 35 km lang transportøkt med den tunge sekken til gjennom nord-Luxemburg til Dasburg, mitt overnattingssted. Deretter følger to døgn med 350 km sykling og 4500 høydemeter fordelt på 15 timer trening.
Jeg er nå på toget fra Gouvy på hjem igjen. For noen herlige dager. Da jeg dro var jeg ganske spent på hvordan det hele skulle bli. Jeg hadde knapt vært i Luxemburg før, kun et ritt i Dippach i fjor og en overnatting på Europaferie i 2006. Luxemburg leverte varene så til de grader.
Jeg fikk et solid førsteinntrykk allerede da jeg krysset grensen ikke langt sør for Gouvy. Veistandarden ble plutselig mange hakk bedre. Aldri har jeg opplevd veier av like høye kvalitet som i Luxemburg. Knapt et veihull noe sted. Helt enestående.
Landskapet har vært flott. Jeg blir kanskje litt inhabil etter 3 uker i Flanderen, men det var helt klart frodig og kupert. Jeg prøvde stadig å finne et annet land å sammenligne med. Hakket bedre enn veistandarden til Danmark, landskapet til Jura-området i Frankrike, husene så østerrikske ut, borgene tyske, temperatur som i Tsjekkia. Samtidig så det like rent og pent ut som i Norge. Men likevel var det noe ekstra fascinerende med ett av Europas minste land.
Luxemburg er et miniatyr-land. Selve landet er lite, men veiene er smale, byene små og det er kort avstand mellom tettstedene. Bakkene er lange nok, men 3-4 km er ganske lite i forhold til alpene. Det er lite folk og behagelig stille på veiene, men ikke så øde at det føles ensomt.
Ikke alt er lite riktignok. Landet med 2 586 km² har hele 3 offisielle språk, tysk, fransk og luxemburgsk. Gårdene er ofte store og staselige. Borgene er enda større og heftigere. Bilene er stort sett moderne SUV’er. Landet har faktisk verdens høyeste BNP per landets 570 000 innbyggere. Luxemburgere har altså nok penger.
Jeg bodde på et hotell i Dasburg, rett over grensen til Tyskland vel og merke. En en nydelig fjellside som på mange måter minnet litt om Østerrike, med klassiske trehus langs veien som slynget seg oppover. Hotel Daytona kan anbefales for både syklister, men kanskje spesielt motorsyklister. Nedre del av hotellet var en café innredet etter skikkelig Harley Davidson-stil. I bakgrunnen ble klassiske slagere spilt med ett par av motorgutta slo et lag biljard borti hjørnet. Reell stil, men god stemning.
Jeg kan virkelig anbefale Luxemburg som sykkeldestinasjon. Et lite land full av kvalitetsveier og omkranser flotte småbyer og borger. Og er i i Dasburg er det tyske distriktet Eifel også verdt å teste. Her er det mange delikatesser på løpende bånd for den ivrige syklisten…. eller motorsyklisten.
Alle mine turer ble lagt ut på Strava:
