Fjellene kunne minne om en jublende folkeskare som til meg i mot i det jeg kjørte nedover mot Romsdalen. Trolltindene omringet meg, men elva Rauma ledet meg gjennom og ut mot fjorden. For et skue. Siste jeg var i Møre og Romsdal var i midten av august. Siden det har jeg reist land og strand. Syklingen har denne høsten ledet meg til Kina, Sør-Afrika, Kambodsja og Vietnam. Det har alle vært store opplevelser. Likevel var det noe ekstra å se fjorden åpenbare seg mens solen var i ferd med å takke for dagen bak de sylskarpe fjellveggene. Endelig tilbake i mine røtter.
For jeg er halvt nordmøring. Pappa kommer fra Torvikbukt i Gjemnes. På Høgtun gikk jeg to år, både som elev og stipendiat. Jeg har slekt i alle fylkets tre regioner. Et fylke med et livlig folkeslag og et storslått landskap. Med skumringen over Romsdalsfjorden følte jeg Møre og Romsdal ønsket meg velkommen hjem.
Min lille vestlandsturné startet da jeg ankom Sunnmøre lørdag kveld forrige uke. Jeg ble godt mottatt av min tante Heidi og onkel Einar som bor i Fiskarstrand utenfor Ålesund. De er egentlig innflyttere i regionen, men har bodd her så lenge at de kan kalle seg sunnmøringer. Søndagen startet på gudstjeneste hos Frelsesarmeen der mine slektninger sang med koret sitt Sanctus. En fin start på dagen. Kapteinen for arméen inviterte meg til å fortelle om Hope for Justice og Extreme Challenge. Det er alltid gøy å få dele mitt engasjement. Kampen mot moderne slaveri er viktig, og det er veldig bra at Frelsesarmeen også tar denne utfordringen seriøst.
Lite er like sjarmerende som en fergetur på vei til jobb for en som er oppvokst på Østlandet. Det er noe unikt og avslappende å puste inn den friske sjøluften når man man har mye i hodet. Det er mindre stressende enn køkjøring i hovedstaden, for å si det sånn. Heldigvis sykler jeg stort sett til Oslo, så jeg slipper stort sett unna trafikkaoset.
Ulsteinvik og Omegn Sykkelklubb hadde invitert meg til å lede en sykkelkveld i Ulsteinhallen. Her la jeg opp til trening for barn, etterfulgt av trening for ungdom, og tilslutt de voksne. Innimellom treningene fikk jeg dele litt erfaring, inspirasjon og motivasjonslære med mitt foredrag «Veivalg og gleder.» Timene gikk fort og humøret blant de lokale var godt. Jeg storkoste meg også. Ulsteinhallen har innendørs løpebane med doserte svinger perfekt som sykkelvelodrom. Det ble mye latter, svette, fart og melkesyre, og smilene satt godt plantet i fjeset blant oss syklistene i det vi dro hjem, hvert til vårt.
Takk Ulsteinvik OSK for en strålende sykkelkveld!
Det var lite å klage over etter søndagens kveld, men en liten demper var at jeg glemte igjen mobiltelefonen min i hallen. Men sunnmøringer vet råd, og Ulstein-mannen Ole Bjørn ordnet opp. Morgenen etter stod han med telefonen i Spjelkavik, klar for å bli med meg på langtur rundt Brattvågen. Han hadde ventet på låsevakten for Ulsteinhallen utover kveldstimene, hentet ut telefonen, og brukt morgentimene på å dra over fjorden til Spjelkavik for å bli med på sykkeltur i det friske høstværet. Litt av en mann!
Det var få grader over frysepunktet, men tørt og isfritt. Selv om kulden snek seg inn i fingre og tær var det ingen surmuling i det vi syklet langs fjorden med Lepsøyrevet til venstre og nærmet oss Brattvåg i det fjerne foran oss. Virkelig herlig. Lepsøyrevet har en dramatisk historie som et inferno for skipstrafikk med en rekke forlis og kollisjoner. Derimot kan Brattvåg kalles et lite paradis. Etter en kaffe og svele på Valaker Bakeri var det to muntre ryttere som syklet videre mot Vatne før vi etter atter noen mil var tilbake i Spjekavik ferdig med en sykkeltur som sent vil glemmes.
Solen var gått ned i det jeg returnerte til Fiskarstrand. Litt frøsen var jeg, men varmen kom snart etter en dusj og medfølgende middag med «Frihetens ris.» Ja, Frihetens ris. I Phnom Penh i Kambodsja kjøpte jeg 25 kg ris som jeg syklet med til Ho Chi Minh i Vietnam under Extreme Challenge. Denne historiske risen tok jeg så med hjem til Norge, og opp til Sunnmøre. Slik kunne jeg by på ekstra betydningsfulle middager og ha med et visuelt symbol på hva det betyr å sykle for frihet. Om det er historien, engasjementet for kampen mot moderne slaveri, eller smaken som gjør risen så god, vet jeg ikke. Den skaper i alle fall en ekstra dimensjon på måltidet.
Etter rismiddag dro jeg tilbake til Spjelkavik der jeg fikk dele tips og råd til Team Sunnmøre Bergen, et samarbeidslag som skal sykle Den Store Styrkeprøven Trondheim-Oslo. Vi møttes på Mørenett og igjen var entusiasmen og interessen stor. Jeg kunne sikkert snakket og svart på oppfølgingsspørsmål til langt utover natten. Jeg håper og tror jeg klarte å inspirere de fremmøtte og selv ble jeg også ekstra motivert til nye utfordringer.
Takk for inspirasjonen, Team Sunnmøre Bergen!
Etter tre brillefine dager på Sunnmøre tok jeg turen nordover. Først til Molde. Etter nok en ferge ankom jeg Rosenes by. Jeg parkerte ved Kongebjørka og dro sykkelen frem fra bagasjerommet. Ikke lenge etterpå var jeg på to hjul på vei mot Hollingen og Aureosen. Det var et nydelig høstvær. Blå himmel og 5-6 grader. Moldepanoramaen mot Romsdalsfjella var magisk og litt av skue. Morgenfrosten skapte et trollsk slør over landskapet.
Derimot ble frosten en utfordring i det jeg ankom skyggesiden av Storfjellet og veien enda ikke hadde tinet. Kanskje overdrev jeg, men jeg tok det ekstremt pent og syklet livredd mot Malmefjorden. Det gikk ikke spesielt fort, men jeg kom tilslutt frem. En ny omgang med russisk rulett ventet over Skaret, men igjen klarte jeg heldigvis å holde meg på de 23 mm dekkene og nådde igjen bilen i det solen gikk ned. Da jeg gikk av sykkelen merket jeg hvor glatt det egentlig var, for jeg skle da jeg gikk med sykkelskoene.
Neste stopp var min tante Jenny som bor like ved Kleive. 89 år og sprek som få. Og alltid glad og smilende. Et forbilde!
Nordmøringer er kjent for å være trauste. Traust betyr sterk, solid, stø (og tillitvekkende), fast, trygg, samvittighetsfull, pliktoppfyllende og utholdende. Det er et adjektiv jeg kjenner igjen hos min nordmørske familie og venner. Der sunnmøringer er mer innovative og energiske, holder nordmøringer litt igjen i spakene og søker trygge rammer. Kanskje jeg jeg litt mer sunnmørsk i min livsstil, men det er komfortabelt å komme hjem til trauste Nordmøre. Jeg bodde ett par dager hos min onkel Hans og tante Annlaug, som har tatt over Orsetgården i Torvikbukt hvor min far vokste opp på. Hjemme på perm fra militæret var også fetter Håkon, så jeg fikk et hyggelig gjensyn med nært hele slekta fra Møre denne uken.
På onsdag stakk jeg og Eresfjordingen Bjørn Tore Hoem ut på langtur. Det var nok engang frost i skyggen og jeg var livredd, men i sola var det helt strøkent. Blå himmel, nydelig landskap og godt selskap. Inntrykkene fra slike turer er sterke. I Torvikbukt fikk jeg noen styrkeøkter på Høgtun, og anledning til å mimre over den gode tiden da jeg var folkehøgskoleelev her.
Rett før avreise tok jeg meg en løpetur opp til mitt favorittfjell, Reinsfjellet. Her har jeg så mange historier og minner at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Turer i strålene sommervær, og andre i bitende kulde og storm. Turer på tørt dekke, andre på skare, ett par ganger på is, eller løssnø ned til hofta. Både syklende, løpende og gående. I solskinn og vintermørke. Alene og i selskap. Det er et fjell med mye historie.
Det var litt vemodig å dra hjem, for jeg trives godt på Møre. Likevel kan jeg trøste meg med at jeg at jeg kommer tilbake og da vet jeg det venter nye gode opplevelser fra det vakre vestlandsfylket.