Jeg har sagt det før og sier igjen: Å dra på sykkelritt i Kina er det ekte eventyr og gir enorme opplevelser – på godt og vondt. På sitt beste er det få ritt i Europa, for ikke å si verden, som er bedre organisert og morsommere å sykle.
Når kinesere gjør noe gjør de det ordentlig. Det vises tydelig i Tour of Poyang Lake. Ikke mange arrangementer er planlagt i like detaljerte trekk. Det er et enormt event med tusenvis av involverte. Selve arrangørstaben fra JD Sport tegner rundt 15 personer. Det er ytterligere 30 sjåfører, 20 motorsyklister, 15 frivillige hjelper, ett par doktorer og andre involverte.
Ikke så imponerende kanskje, men hør videre: Rittet har leid inn 30 flonkende nye biler fra Toyota og hver lag får sin egen til disposisjon. 6 busser og to trailere står i tillegg klare til å frakte rytterne, sykler og bagasje mellom hotellene. Hotellene er dessuten kun 4 og 5 stjerners og byr på tre daglige bufféer.
Enda er du kanskje ikke veldig imponert, men: Langs løypene står det en løypevakt hver 10. meter for å passe på at det ikke kommer uvedkommende inn i løypen. Og når løypene er over 120 km blir det en del involverte vakter. Ikke en eneste bil eller uønsket person vil befinne seg i traséen. Det er ikke bare frivillige vakter, politiet er også godt representert. Flere hundre tjenestemenn passer på at rytterne ikke blir overfalt av de tusener av ville tilskuerne. Politiet stiller også med egen SWAT-gruppe for at sikkerheten skal ivaretas.
Nå begynner du kanskje å forstå hvor stort arrangementet faktisk er? Men sykkelrittet er i seg selv kun en del av eventet. Før hver start er det store parader og enorme show med fyrverkeri, dans og sang. Hver dag sendes reportasjer på kinesisk CCTV som har millioner av seere og kan nås ut til milliarder. Og for de som trodde det var store pengepremier i Birken, i Tour of Poyang Lake er det en premiepott på i overkant av 1 million kroner.
I år var det 11 etapper med lengde på mellom 110 og 135 km. Det gir en solid distanse på over 1300 km. Løypene var i også svært varierte. Fra flate byrunder på 8 felts veier til smale betongveier med stigningsprosent på godt over 20%. Vinneren av Tour’en skal beherske alt. Det gjør rittet uforutsigbart og spennende. Knapt en etappe var uten kjør og spenning.
Jeg syklet for mix-laget CCN og vi fikk tidlig Maarten i en god posisjon til å utfordre lederen i sammendraget. Jeg ofret meg totalt for Maarten. Min innsats ga meg ved en etappe prisen som etappens mest aggressive rytter. Arbeidet høstet frukter og vi ble kronet med en flott 2.plass. Et sterkt resultat i et meget godt startfelt.
Du synes kanskje jeg lovpriser rittet litt i overkant? Men alt er ikke bare-bare i Kina. La oss starte med bussreisene mellom hotellene. Disse er stort sett på over 200 km og 3 timer. Det hjelper at politiet stenger motorveien for rittcaravanen, men det er enda mye busskjøring. Faktisk satt vi mer i buss enn på sykkelsetet.
Et nytt kontinent betyr stor risiko for sykdom. Og det fikk vi merke. Jeg tror samtlige av rytterne både ble matforgiftet og forkjølet. Når alle reiser sammen og spiser fra den samme bufféen går smitten fort. Jeg hadde to kjipe netter med hyppige toalettbesøk og pådro meg en seig forkjølelse.
Kina er ikke vant til sykkelritt og det merkes godt i blant. Enkelte løyper er helt hinsides og kan rett og slett være farlige. Etappe 4 bød på ett par heftige stigninger på over 20% og ned på andre siden var det enda verre. På våte betongveier var det rett og slett skummelt.
Arrangørens hovedmål er å lage et event som ser godt ut utenifra. Det gjør at det ved flere tilfeller var partiske dommeravgjølser. Ved et tilfelle ble etappevinneren deplassert etter sluttspurten for å endre linje i spurten. Video fra hendelsen viser at han syklet rett frem, men det er mer populært at det italienske kontinentallaget Unieuro Wilier skulle ta seieren og dommerne disket derfor klubbrytteren. Det ser bedre utifra at de kjente lagene vinner.
Rittet er ikke UCI-registrert og det er ingen dopingtester. Derfor er det fritt frem for dem som tar snarveier. Det gjør at det fort kan bli ganske urettferdig for oss som ønsker å konkurrere rent.
Til tross for lange transferetapper, sykdom og partiske dommere var jeg svært entusiastisk for årets Tour. Jeg ville tilbake, tenkte jeg. Etter de 11 etappene dro vi sør-østover for å sykle Mont Wuyi Cycle Classic. Et flott ritt i en nydelig kinesisk te-by. Etter en vellykket Tour skulle vi i dag gjøre en siste innsats før vi kunne vende hjemover med en god opplevelse.
Etter 17 km og halvveis inn på den andre runden skjer det som aldri skal skje. Over en smal bro hekter to ryttere. En av dem er serbisk og har nettopp vært med på å hjelpe sin lagkamerat til sammenlagtseier i Tour of Poyang Lake. Han hekter samtidig i bro-gjerdet på andre siden av rytteren, stuper over styret og rett inn i en betongblokk med holdet først. Han faller tilbake i feltet og blir liggende livløs på bakken. Tragedien er et faktum.
Jeg var i sjokk og så situasjonen altfor godt. Jeg ropte umiddelbart på ambulanse, men jeg klarte ikke se bort fra den stakkars serberen. Det hele gjorde et sterk inntrykk på meg. Rittet ble avlyst og en dyp sorg senket seg over rittet og feltet. Vi hadde syklet og reist sammen i to uker og alle kjente alle. Nå mistet vi en av våre kjære.
Samtidig som det var en utrolig trist opplevelse var det også godt å se hvordan ryttere på tvers av lag og nasjonaliteter tok vare på hverandre og viste medfølelse ovenfor serberens lagkamerater og nærmeste sykkelvenner. Jeg sender hans familie og kjæreste hjemme i Serbia mine dypeste kondolanser. De ventet han hjem dagen etter, nå avsluttet han sitt liv på kinesiske veier.
Hvil i fred.
Årets eventyr var en fylt av kontraster. Det var mange flotte øyeblikk som ble totalt overskygget av den store tragedien. Et dødsfall skaper alltid mange tanker. Det kunne vært hvem som helst av oss. Er det verdt risikoen vi som syklister tar?
Jeg vet ærlig talt ikke om det er verdt det. Livet er verdt så mye mer enn syklingen. Likevel klarer jeg ikke å se for meg et liv uten. Jeg konkluderer med at vi må bli enda flinkere til å nyte de gode øyeblikkene og ikke ta unødvendige sjanser. Jeg stoler på at jeg har englevakt og at Gud har en god plan for meg. Det gir trygghet.