Du som leser dette har nok allerede fått det med deg at jeg dro til Colombia i slutten av forrige uke. Colombia ja, ganske spesielt. Og etter en eeeevig lang reise, med fly fra Oslo, via London, via New York og tilslutt til Bogota, kom jeg natt til lørdag lokal tid, eller lørdag morgen norsk tid frem til huset jeg skal bo i i Facatativa. Da hadde jeg altså reist fra fredag kl 04.30 til lørdag kl 08.00 norsk tid. Det tilsvarer en reise på 27,5t.
Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.
Reisen i seg selv gikk bra, selv om den var lang og bydde på en rekke pass- og sikkerhetskontroller. Men det er vel sånn det må være i 2017. Dessverre. I det minste kom jeg meg frem i god behold, det samme med bagasjen. Sove var vanskelig, men det sies at man kan sove når man dør. Eventuelt legger jeg inn noen gode siestaer fremover for å hente meg inn.
Å hente meg inn på lørdag, noe som burde vært en selvfølge, var ikke så lett. Jeg våknet tidlig, før kl 07.00 og var lys våken. Jet-lag. Før husvertene våknet rakk jeg å sette opp sykkelen. Husvert nummer 1 er forresten Beto (Noberto Wilches). Han har hatt en lang karriere bak seg som toppsyklist, og syklet i en rekke gode sykkellag rundt om verden. Jeg møtte han i Kina under Tour of Poyang Lake og han er en kjernekar. Han bor sammen med husvert nummer 2, hans kjæreste Angela. Hun jobber som PT i et av byens treningssenter. Angela snakker ganske kurrant engelsk og er dessuten en skikkelig husmor. Hun lager all mat, vasker og sørger for at alt er på stell. Jeg tilbyr meg selvfølgelig å hjelpe, men hun har full kontroll, sier hun. Jaja, luksus for meg.
Etter min nye Trek Emonda SL6 var skrudd sammen, en ypperlig potetsuppe a la Angela spist som frokost og sykkelklærne påkledd tok jeg og Beto en lett spinn. Huset til Beto er forøvrig god velutstyrt og på høyde med de fleste typiske spanske feriehus. Altså god standard med vaskemaskin, kjøleskap, internett, TV osv, men ingen oppvaskmaskin. Det er uansett meget bra, og husvertene har god orden og en velhold leilighet i et fint strøk i Faca. Jeg fikk til og med eget rom og eget bad. Luksus for Colombia, det tror jeg virkelig.
Siden jeg ankom i nattmørket var det først nå jeg fikk ett inntrykk av byen, veiene og landet. Gatene minner på mange måter på typiske spanske gater, men kanskje i litt mer utkantstrøk enn i f.eks. Albir. Kanskje mer likt gatene du finner i fjellbyene innenfor Guadalest (for dem som har syklet mye i Alicante-området, f.eks. Penaguilla, eller Alcoleja.) For dem som er verdensvant, men ikke kjenner disse spanske småbyene så er det nesten som en mellomting mellom en typisk spansk og en typisk kinesisk gate. Og da snakker vi selvfølgelig ikke om sentrumsgatene i Shanghai eller Hong Kong, heller de typiske gatene i Xi’an, Nanchang eller Minghang, hvor jeg bodde i Shanghai. Altså ok, men noe shabby.
LES OGSÅ: Trafikkaos i Kina
Trafikken i sentrum er langt utenfor europeisk standard. Det er kaotisk og folk går stort sett over gaten uansett om det er forgjengerfelt eller ei. Mens de kjørende bilene er fleksible på veiplasseringen. Likevel, det funker på et vis.
På hovedveiene er veidekket meget bra. Det er derimot mye trafikk, spesielt tungtransport. Trailerne er er typisk amerikanske. De har den snuten som kan minne om Coca-Cola traileren, men naturligvis mindre lys og færre julenisser. Heller ingen. Det er ingen særlig veiskulder å gjemme seg på, og man må bare være forberedt på å kjenne lufttrykket fra trailerne som sneier deg. Men også her virker det å fungere. Colombianeren virker i alle fall ikke å være redde og hadde nedkjøringer vært hverdags hadde de neppe våget seg daglig ut i trafikken, kun med en hjelm som beskyttelse. Om de ikke er gale. Det er jo også mulig.
Ikke langt utenfor bykjernen åpnet landskapet seg. Nydelig. Grønne enger og fjell. Det er frodig uten at det er irriterende mye vegatasjon. Friskt og behagelig. Faca ligger på 2500 m.o.h. og det er lett å sykle oppmot 3000. Men de fleste veier leder riktignok nedover, og Faca er en del av et fjellplatå, samme som Bogota. Så langt har det vært mange fine veier, og hadde trafikken vært litt mer moderat hadde det vært helt ypperlig for sykling. Landskapet er i alle fall upåklagelig. Temperaturen behagelig, omtrent 15-18 grader. Og høyden har jeg ikke merket mye til, men jeg har startet pent.
Allerede på lørdag kveld fikk jeg mitt første virkelig møte med colombiansk kultur. Jeg var invitert i Juan Pablo (laglederen i Team Wilches, les mer her) sin datters 15-års dag. Jeg viste ikke det på forhånd, men 15-års dagen er nok en av de største og viktigste feiringene. Litt som vår norske konformasjonsfest. Muligens uten pengegavepresset. Det virket som andre ting var mer i fokus. Juanita la Hermosa skulle feires. Det var dekket til fint og folk var velkledde for anledningen. Etter noen korte taler, ganske mye kortere enn i Norge (i alle fall i min snakkesalige slekt) ble det enkel servering, noe dans, før en mer avansert middagsserveing med både nydelig stekt kjøtt og kylling, og litt potetstappe.
Lokalet som var leid for anledningen hadde et fenglende UV-lys som satte sitt preg på salen og den påfølgende dansingen. Dans var sentralt og alle danset. Jeg fikk også forsøke meg, ved mange anledninger. Spesielt Merengue var populært og er nok en ganske tradisjonell danseform her i landet. Det var derimot ganske rytmisk og krevde fine og løse hoftebevegelser. Til tross for at danseformen kunne virke litt frekk så danset alle menn med alle damer, både gamle og unge, så det var nok en selskapsdans.
Da det bandet valgte å spille Reggaeton roet danseføttene seg ned. Det ble stille på gulvet. Men jeg tenkte det kunne være morsomt å prøve å jeg bød en jente opp til dans. Hun ble ganske flau, men ble med, etter press og latter fra dem rundt. Jeg viste jo ikke hva det var for en dans, og da hun sa jeg måtte danse sexy så begynte det å demme opp meg. Dette var nok en meget frekk dans som kunne virke upassende for de fleste. Jeg måtte jo nesten gi det et forsøk likevel. Med hoi-ing, latter og en klapp på skulderen etterpå fra flere av colombianeren på det nærmeste bordet så klarte jeg det vel på et vis.
Huff og huff, reggaeton var en drøy dansestil
Utover kvelden økte alkaholinntaket blant colombianeren og dansingen fortsatte med Merengue til langt på natt. De som kjenner meg vet nok jeg ikke er noen stordrikker, så jeg begrenset meg stort og holdt meg upåvirket i motsetning til mange av gjestene. Men jeg deltok selvfølgelig på dansingen selv hvor urutinert jeg var i latin-amerikansk dans. Man trenger ikke drikke for å ha det gøy, vil nå jeg påstå.
Mange av gjestene gjorde en 1-kvelds fest til en 2-dagers. Dagen derpå tok jeg meg heller meg en sykkeltur med Yohan, gutten med det feteste navnet i landet. For dem som kjenner meg på Wechat eller Snapchat vet at jeg ofte kaller meg yo.nas. En super fyr. Det var en tur på strøkne veier, med kjøp av Pan de Mais. På kvelden, etter treningen viste hans meg rundt i Faca. Sentrumsgatene kryr av ute-salg og marked, selv om det ikke er på nivå med Kina såklart.
Colombianerne har vist seg å være et gjestfritt og meget hyggelig folk. De er langt fra like stresset som oss nordmenn og det er nok sunt. I dag har ting vært mer tilbake i normal tilstand og alkoholen er naturlig nok ikke en del av hverdagen. I morgen skal jeg på tur med en hel gruppe colombianere og får for første gang kjent litt på nivået. Jeg vil holde intensiteten nede en ukes tid til, men øke timeantall og distanse noe.
Jeg ser frem til å komme i gang med normal døgnrytme og vanlig trening. Men jeg ser også frem til å bli mer kjent med kulturen, menneskene og området. Så langt ser det ut til å bli noen virkelig gode måneder!
Og nei, mamma, jeg holder tar mine forhåndsregler og holder meg i trygge områder og går ikke ute på natten. Helt trygg i mørket føler jeg nok ikke helt enda. Det er tross alt Colombia, på godt og vondt.
